Gå til sidens hovedinnhold

1. mai i koronaens tid – hvem tenker på arbeidsfolk?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

1. mai er her igjen, arbeidernes internasjonale kampdag, og pandemien har vist oss at vi trenger både en fagbevegelse og et parti som setter hensynet til arbeidstakere og vanlige folk først. Så før høstens valg bør kanskje vi som arbeider for brødet reflektere litt over hvilke politiske drivkrefter det er som har ivaretatt rettighetene til arbeidsfolk det siste året.

Koronakommisjonen avdekket nylig at selv om alle visste pandemi var den neste sannsynlige krisen så var ikke Ernas mannskap klare når historier om virus-spredning blant skiturister fra Østerrike nådde mediene. Varsellampene hadde blinket i Helsedirektoratet i flere uker allerede, men ingen av de andre departementene regjeringen rår over ble satt i sving med å forberede samfunnet på det som skulle komme. Konsekvensene av smitteverntiltakene var dermed mangelfullt utredet opp mot andre samfunnshensyn når man i all hast la opp til å velte mesteparten av regninga over på arbeidstakerne ved å kutte lønnspliktdagene ved permittering fra 10 til 2 dager.

I stedet ble det Arbeiderpartiet og opposisjonen som måtte ta varslene fra LO på alvor og stable på beina en krisepakke med en sosial profil som sikret permitterte full lønnskompensasjon de første dagene og deretter høyere dagpenger for de laveste lønningene.

Og mens man i Høyre ved påfølgende korsveier har argumentert hardt mot å forlenge permitteringsordninger og krisetiltak, så har de som fulgte Ernas oppfordring om å heller søke seg ny jobb erfart at det kan straffe seg i form av tre måneders ventetid på dagpenger om du blir rammet av permitteringer i den nye jobben også.

Det kan sikkert hevdes at vi i Norge, med relativt få smittede og enda færre døde, har klart oss bra gjennom pandemien sammenlignet med for eksempel er Sverige, som er hardere rammet med mange døde. Det er antagelig flere årsaker til at vi har vært heldigere, men jeg tror vi skal ta i betraktning at svenskene har en annen sykelønnsordning med karensdager. Det er neppe godt smittevern i at folk som kanskje egentlig burde holdt senga presser seg på jobb.

Forskning bestilt av koronakommisjonen peker også på at kampen for hele og faste stillinger i arbeidslivet er viktig. Når f.eks helsearbeidere jakter vakter mellom ulike arbeidsplasser og over kommunegrenser så følger nemlig viruset med på ferden. Også denne lærdommen har broderfolket bittert erfart.

For å sitere Are Tomasgard fra LO: «Vi har sett hvor viktig det er med inntektssikring som pensjoner, trygder, dagpenger og sykelønn. Gjennom dagpengeordningene og sykelønnsordningen var det norske samfunnet klare til å møte nedstengningen i mars i fjor. Erfaringene var ikke at sykelønnsordningen er for raus eller omfattende, men at den omfatter for få.»

Noen som har erfart manglene i vårt sosiale sikkerhetsnett er kulturarbeiderne. Men partiet til kulturminister Raja byr ikke bare opp til kamp om sykelønnsordningen igjen, Venstre høyner også med å slenge AFP-ordningen i potten i tillegg. Man kutter altså i sosiale ordninger i en tid hvor vi burde styrket de.

I Fremskrittspartiet har derimot sosialdemokratiske løsninger tilsynelatende blitt på moten og man har kommet på bedre tanker om feriepenger til permitterte som Frp og Høyre fjernet når de inntok regjeringskontorene i 2013. Men snuoperasjonen er bare midlertidig og om det kun skal gjelde de som har vært permittert kortere enn 52 uker så kan så mange som 70 000 langtidsledige fortsatt miste feriepengene til sommeren som følge av Frps tukling med ordningen.

Vi forstår også Fagbevegelsens kamp mot løsarbeidersamfunnet bedre nå. Mens fast ansatte i serverings- og reiselivsbransjen fikk permitteringsvarsel og rett på dagpenger, så ble ringevikarer, ekstrahjelper og drosjesjåfører på provisjonslønn stående på bar bakke når kundene forsvant. Og det kanskje mest groteske eksemplet på forskjellene mellom A- og B-laget i arbeidslivet var at bemanningsbyrå-sykepleiere på intensiven, som sto skulder ved skulder med fast ansatte, ikke fikk vaksine og risikerte pådra seg korona på jobb.

Og selv om vi nok ante det allerede, så var det sjokkerende og se at noen næringer nå går fullstendig i stå om grensene stenger for midlertidig utenlandsk arbeidskraft. Noe av denne utviklingen kan nok tilskrives generell mangel på arbeidskraft i Norge, og kanskje også kompetanse, men når regjeringa måtte lokke permitterte som ville ta seg arbeid i åkeren eller på fiskebruket med at de skulle få beholde halvparten av dagpengene så ble det vanskelig å se bort fra hvordan lønns- og arbeidsvilkårene har utviklet seg i deler av arbeidsmarkedet.

Vi har vært heldige de siste tiårene som har fått hjelp i verdiskapingen av arbeidsomme hender fra andre land, men alt for mange av våre nye arbeidskamerater har dessverre blitt møtt med dårligere lønnsbetingelser enn det som ellers er vanlig. Og da er det kanskje heller ikke så rart at vi strever med å holde befolkningstallene oppe i distriktene, når lønnsutviklingen i næringer som tradisjonelt sett har vært betydningsfulle for sysselsetting i mer grisgrendte strøk oppfattes som lite attraktiv av de som er født her, og i for liten grad bidrar til at de som kommer slår rot og blir en permanent del av fellesskapet vårt fremfor å være gjestearbeidere på gjennomreise.

Heller ikke i år blir det tog i gatene, men vi har paroler nok til å fylle alle de digitale flatene. Post, like og del kamerater - Nå er det vanlige arbeidsfolks tur!