Gå til sidens hovedinnhold

1970 var ikke så verst, Rokkan Iversen

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg leser i iHarstad at Kriss Rokkan Iversen i MDG hevder at et ønske om å styrke Equinor med 50 arbeidsplasser er å gå tilbake til 70-tallet. I hvert fall tolker jeg det slik. Paradokset er at det var mye med måten vi bygget samfunnet vårt på 70-tallet som med fordel kan brukes som lærdom for hvordan vi bør tenke fremover. For på reisen mot 2021 har vi endret samfunnet vårt på en måte som gjør det vanskeligere å reversere en god del av klimautslippene. Jeg kan komme med noen eksempler:

I Målselv er det nå stor uro rundt Norturas anlegg på Andslimoen. Pølseproduksjonen skal flyttes til Tønsberg og kjøttdeigproduksjonen til Malvik. Enda mer matvarer skal fraktes frem og tilbake i landet til riktig forbruker, utslippene øker, og arbeidsplassene forsvinner. Matvarekjedenes makt og ønsker om “å aldri gi seg på pris” har en pris. Både for klima, miljø og ikke minst for livsgrunnlaget rundt om i landet. Jeg er ikke så sikker på at totalprisen blir lavere når alle kostnader kommer på bordet.

På slutten av 90-tallet kjørte jeg langtransport med norske varer fra oppdrettsnæringen langs kysten vår og landbruksutstyr fra Jæren til markedet i Europa. I retur hadde jeg matvarer og annet gods til markedet i Norge. På den tiden var næringen på slutten av gullalderen, men fortsatt var mange nordmenn i sving. Nå er dette arbeidsmarkedet erstattet av mennesker fra Øst-Europa der mange kjører på slavekontrakter. Prisen ut til forbruker er gått ned. Belastningen på klima, miljø og norske arbeidsplasser er betydelig større siden det er blitt betydelig billigere å ha lageret på bilene.

Les også

Kriss måtte sjekke kalenderen da hun så dette oppslaget med ordføreren: – Er vi i 1970 eller i 2021?

Når motorlampa lyser i bilen min er det et tegn på at lommeboka får kjørt seg. Det gjorde den for noen måneder siden. Prislappen fra verkstedet havnet på 20.000,-. Jeg fikk kun et tilbud om å reparere bilen med nye bildeler. Etter et lite søk på nettet fant jeg samme del fra en vraket bil. Total pris rundt 5000,- ferdig montert. Her savner jeg et fokus på sirkulær økonomi. Og gjerne lavere momssats på reparasjoner enn å kjøpe nytt. Det gjør at vi kan beholde bilene lengre, uten å kjøpe nytt.

Hva har dette med 70-tallet å gjøre? Hvor kommer det inn? Jeg kan ta utgangspunktet i egen by, Harstad. Der fabrikkene lå tett i tett i byen med lokalprodusert mat. Bothner, Nord-Norges Salgslag og mange flere hadde sin produksjon i nord. Det var aldri snakk om å kjøre maten sørover for å hente den nordover igjen. I matbutikkene kunne man kjøpe fersk fisk og kjøtt fra ferskvaredisken. Direkte fra havet eller bonden.

Ingen foredling av fisk i Kina eller hente oksekjøtt fra Brasil. Det var heller ingen Avokadoer fra Sør-Amerika, men gulrøtter fra Grytøya og neper fra Kvæfjord. Jeg vil tilbake dit, jeg vil tilbake til 70-tallets fokus på kortreist mat med. Der fokuset på kortreist er viktigere enn en litt lavere prislapp. Der bilverkstedene har fokus på reparasjon og ikke salg av nye deler. Der kostnadene ved at varene våre reiser verden rundt ikke bare handler om pris på drivstoff og arbeidskraft. Der man også må regne inn kostnader for klima og miljø, og tap av lokale arbeidsplasser.

I Seljestadfjæra har vi i dag en arbeidsplass med godt utdannete arbeidstakere. Når StatOIL har byttet navn til det mer energinøytrale Equinor, sier det noe om ambisjonene for fremtiden. Selv om de driver med mye olje i bygget i Seljestadfjæra i dag, så ligger lista klar for at denne type miljøer må omstille til andre ting i fremtiden. Om vi sier nei takk nå, kan det kanskje tenkes at vi er dårligere rustet til å tiltrekke oss de grønne jobbene. Da har vi ikke noe å bygge videre på. Kombinert med en videregående skole i nabobygget kan vi skape fremtidsrettede linjer for fornybar energi og det grønne skiftet.

Les også

Vil ta 50 arbeidsplasser fra Harstad: – Jeg er klar til kamp

Når verden har innrettet seg etter en praksis der vi skal tyne arbeidstakere for å få ned prisen, der varene skal fraktes jorda rundt for å nå til oss og blir så billig at det lønner seg å kjøpe nytt i stedet for å reparere, er jeg redd det er vanskelig å dra i nødbremsen. Derfor tror jeg at det å kutte oljeproduksjonen i Norge, 2% av verdens produksjon, blir en symbolsak så lenge vi ikke gjør noe med energibehovet. Jeg har mer tro på å skape verdiene og nye løsninger i et demokrati med stadig større fokus på fornybar energi. Jeg mistenker at land som Saudi-Arabia ikke har det samme fokuset, men det er de som sitter igjen med inntektene om vi stenger brønnene. Forbruket blir det samme.

Når Staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerne setter premissene sammen og finner de beste løsningene. Når fokuset rettes mot å få ned utslippene og mot et anstendig arbeidsliv. Da lykkes vi. For de beste løsningene skaper vi sammen. Da er 50 ferske hoder i Seljestadfjæra gull verdt.