Ingen krig bringer noe godt med seg og jeg sympatiserer på generell basis med den siden som blir angrepet.

Følelsen av å bli angrepet er noe mange av de som har flyktet til Norge kan kjenne igjen, det gjør at mange med bakgrunn fra krigsherjede land følger ekstra godt med på det som skjer i Ukraina. Man gjør seg en del tanker når man ser den daglige utviklingen. Det er beundringsverdig å se motet til ukrainske kvinner og menn (og andre tilreisende frivillige) i alle aldre som står opp mot det de mener er urett for å beskytte sitt land og sine familier, mens de kjemper mot en av verdens mektigste militærnasjoner som skyr ingen midler for å oppnå det som er i deres interesser.

Det er også godt å se «hele» verden stå opp mot uretten.

At alle enkeltindivider ser til å hjelpe slik de kan, uansett om det er Hollywood-stjerner som bidrar via pengedonasjoner eller om det er snakk om hvermannsen i andre land som er klar til å åpne opp sine hjem for å ta imot disse flyktningene (all honnør til dem alle, særlig de siste). Vi mennesker er flinke til å vise medfølelse når vi ser andre i nød med behov for hjelp.

Men det er litt rart at den solidariteten ikke er forbeholdt alle - selv for de som er i samme situasjon. Jeg kan nå lese at samme vestlige land som åpner opp for å ta imot ukrainske flyktninger (fortsatt) tvangsreturnerer flyktninger fra Midtøsten som har vært i en minst like håpløs situasjon i årevis. At det er forskjellsbehandling på grensen til Ukraina på hvem som skal få lov å forlate landet: innfødte ukrainere prioriteres fremfor blant andre afrikanske eller asiatiske studenter, som nå er nektet å forlate landet og tvangsreturnert på grensa med beskjeden «ukrainere først».

Solidariteten mot flyktninger er altså selektiv. Det samles også våpen i hopetall for at ukrainere skal beskytte Europa mot den russiske bjørnen, mens man under krigen i eks-Jugoslavia påla bosniere en våpenembargo som gjorde mulighetene til ethvert forsvar mot angrepene nesten umulig, og et nytt folkemord på europeisk grunn fullt mulig. Bosniere var kanskje ikke like viktig?

«Don't live under this dream that the West is going to come and sort this problem out» var beskjeden fra Lord Owen for de som husker han.

Nei, vi våget ikke å drømme om at det skulle skje, så mine landsmenn forsvarte seg med det de kunne mot utryddelse. Og heldigvis var det mange land som var uenig med Owen og åpnet sine grenser for at barn som meg skulle kunne få nye muligheter til å leve videre. Det å kunne gi mine egne barn muligheten til å vokse opp i et trygt land som Norge gir meg en følelse av takknemlighet jeg vanskelig kan få beskrevet videre. Alt takket være medmenneskelighet.

Og her skulle jeg helst avsluttet teksten med et Martin Luther King jr. «I have a dream» -sitat som øyner håp for fremtiden, men realiteten er at medfølelsen vår mot mennesker i nød kanskje er dypest når det er nære nok. Når de som er i nød ser ut som oss. Det vil dessverre oppstå nye konflikter, og da vil tiden vise om det medmenneskelige instinktet vårt har utviklet seg noe betraktelig. Jeg håper i hvert fall det.