Det er ikke det at det ikke er intense øyeblikk. Den helt enkle og allikevel så gripende danseforestillingen «Fase» for eksempel. Den er laget av Marta Alstadsæter og Kim Jomi Fischer, som sammen med Vincent Kollar trollbinder publikum på taket av Grottebadet. To dansere og en sirkusartist som klatrer på hverandre, bygger på hverandre, faller sammen og reiser seg igjen. Det er egentlig alt. Men tablåene de lager er så imponerende og så heftige at tårene presser på. Hvorfor? Fordi disse sammenfiltrete kroppene speiler oss, menneskene. Så avhengige av hverandre. Så utsatt. Så sterke.

Åpningsforestillingen Aiōn er også et slikt øyeblikk. Helt annerledes enn det meste jeg har sett av scenekunst, og nydelig sammenflettet med Arktisk Filharmoni. Det setter seg i hjertet, og det har jeg også beskrevet i en egen anmeldelse.

Så, joda, det har skjedd også i år. Men det har skjedd for sjeldent. Festspillene i Nord-Norge strekker seg over åtte dager, men det har ikke vært nok program for en så stor festival. Det burde være godbiter oppå hverandre. I stedet ble det store flater med tomrom.

Lite å ta seg til

Ta festivalens andre dag. Da lå mye av døgnet brakk. Det var endatil en søndag. Alle hadde fri, alle hadde anledning, men med mindre man hadde småunger som ville se en barneforestilling, var det lite å ta seg til før det ble kveld. Flere av forestillingene for barn var dessuten gamle produksjoner som mange har sett før, og som også gikk i loop. «Bølgebrus» spilte under fjorårets festival. «Utsikt» hadde premiere i Tromsø i 2020, og har også turnert både der og i Nordland.

Og slik fortsatte det. Lite og ingenting for voksne på formiddagen, og et beskjedent utvalg om kvelden. Få saftige godbiter, og heller lite som retter seg mot et bredt lag av folket. Publikumstallene har gått drastisk ned, og det er det sikkert flere grunner til. Men kanskje er dette fraværet av slägerpotensiale en medvirkende årsak. For du vet den følelsen når du blar i programmet og tenker «Åh, nei! Hvis jeg tar A mister jeg både B og C. Hvordan i all verden skal jeg klare å velge!?» Den følelsen var for det meste fraværende i år.

En journalist jeg møtte på et spisested, spurte hvor nyhetspoengene var. Altså; er det noe i festivalprogrammet som bør generere et oppslag på nyhetsplass? Er det noe som står på spill? Er det grunnlag for debatt og diskusjon? Er det noe som treffer den pågående samfunnssamtalen, og krever svar og oppmerksomhet? Jeg kunne ikke gi han noen tips.

Bratt start for festspilldirektøren

Direktøren for Festspillene i Nord-Norge, Ragnheiður Skúladóttir, har hatt en bratt start. Hun kom flyttende fra Island, og det første hun måtte gjøre var å avlyse. Koronaen stanset det meste i 2020, også i Harstad. Året etter så det først lyst ut, men så ble det nye innstramminger med påfølgende usikkerhet og også frykt. Det er klart det har vært svært utfordrende. Og kanskje er alt dette en del av forklaringen på det bleke, litt tynne programmet. Det kan meget godt hende. Men jeg er usikker på om det holder til full frifinnelse.

Storsalen i Kulturhuset bruker å by på folkefest, ikke bare hva scenekunst angår, men også musikk. I år har storsalen i liten grad vært i bruk. Når pressen har spurt hvorfor, har festspilladministrasjonen forklart at det er fordi storsatsingen «Burt Torrido» onsdag kveld krevde store forberedelser. Javel. Men det spørs om det var verdt anstrengelsene. Nature Theatre of Oklahoma har et godt omdømme, men i Harstad flyktet publikum fra salen. Halvparten, kanskje enda flere, hadde forlatt da pausen var over. Det er mange mennesker. Hadde kunstnerisk ansvarlig sett forestillingen på forhånd, eller kjøpte de inn på ensemblets gamle, gode rykte?

Jeg anmelder ikke musikk, men jeg gikk på Aggie Frost sin konsertforestilling i Harstad kino. Det er mulig musikken ga publikum det de hadde håpet på, men som teatral hendelse var det ikke interessant. Gamle klisjeer på tapetet, og helt uklart når Frost var i rolle og når hun ikke var det.

Kanskje neste sommer

Jeg var til stede i Harstad fra åpningsdagen til torsdag ettermiddag. Denne kommentaren er basert på det grunnlaget, med et særlig fokus på teater og dans. Kanskje gikk det noen sus gjennom byen seinere, men samlet sett er det uansett vanskelig å hevde at dette har vært en stor suksess. Har Festspillene i Nord-Norge øret tett nok mot bakken? Er det nok antenner i sving? Hva skal være for de mange, og hva skal være for spesielt interesserte? Og hvordan gjøre det bedre til neste år?

Men rammen rundt det hele trenger ingen justering. Kveld etter kveld med midnattssol. Kald øl og varm latter. Morgenbad, kjenninger langs kaikanten, ufattelig mange varmegrader og Nord-Norge på sitt aller vakreste. Det er en stor del av det hele. For mange kanskje det aller viktigste.

Dette svarer festspilldirektøren: