– Jeg kommer til å huske den dagen bedre enn dagen barna mine ble født.
Svetlana Babenko og familien hadde allerede levd med krig rundt seg i ni år. Den krigen som i stor grad ble glemt av utenlandske medier, men som i bunn og grunn er da Russlands krigføring mot Ukraina faktisk startet.
For Svetlana kom det tett på. Hennes hjemby Slovjansk i Donetsk var stedet der krigen brøt ut i 2014.
– Byen var nesten helt ødelagt av eksplosjoner, men ble aldri okkupert av russerne.
Russerne angriper
Åtte år senere kommer drønnene igjen. Svetlana og mannen Dmytro våkner samtidig. De slår opp øynene i vantro.
– Vi kunne ikke tro at etter åtte år er det krig igjen i byen vår.
Det tok bare noen minutter før Svetlanas mann, som var politimann, ble oppringt og kalt inn til jobb. Han måtte dra, mens Svetlana gikk i gang med å pakke ned viktige dokumenter, og klargjøre kjelleren.
– Du må være klar over at kjelleren ikke er sånn som den norske kjelleren, sier hun.
– Det er et hull i jorda. Ikke vindu og oppholdsrom. Bare et hull.
Men de gikk ikke ned i kjelleren denne gangen. I stedet vekket hun ungene, datteren Zlata og sønnen Ilya, og tok dem med til sin mors hus.
– Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Barna spurte «hvorfor gråter du? Hva er det som skjer?» Hele dagen ventet vi på nyheter fra TV, og fra mannen min. Bombene falt der han jobbet.
Husker du denne?
Her kjører «Arne» fra Harstad inn i Ukraina med livet som innsats: – Ikke forberedt på det jeg så
Flukten
Den natten la de seg til å sove i gangen i morens hus. De visste ikke hva som ventet dem, men de skjønte raskt at dette var ille.
– I 2014 fikk vi muligheten til å flykte til et annet fylke, og vi visste vi ville være trygge der. Denne gangen skjønte vi at måtte forlate landet for å bli trygg. Russiske bomber falt over alt. Ikke bare i øst.
I en måned var de i Ukraina, før de forlot landet. De hadde flyktet til en by i nærheten, men det tok ikke lang tid før de fikk beskjed fra militæret om at russiske stridsvogner var på vei, og at de burde flykte.
– De skulle grave skyttergraver rundt byen for å beskytte den, så det ville ikke være mulig å komme seg ut.
Svetlana og barna reiste med tog. Et spesialtog for å frakte flyktningene så trygt som mulig gjennom landet i krig.
– Vinduene var stengt, så vi kunne ikke se ut. Vi kunne ikke slå på lys eller bruke mobil når det ble mørkt. Hørte vi eksplosjoner fikk vi beskjed om å legge oss ned på gulvet i tilfelle toget ble angrepet.
Hun sier at deres tog var heldig. Andre tog var ikke like heldige, og opplevde å bli angrepet.
Lviv møtte de på noen frivillige nordmenn, som hadde reist ned med Hvite busser for å hente flyktninger til Norge. Svetlana og de to barna hennes ble med dem – sammen med flere andre flyktninger.
Da Russland invaderte, mistet Iryna et halvt år av livet: – Den tida er helt borte
Takknemlig
Da de krysset grensa til Polen, kom lettelsen.
– Jeg var veldig overraska og takknemlige over hvor hjelpsomme de frivillige var. De gjorde alt for oss, alt for at vi skulle ha det bra, sier Svetlana, tydelig rørt.
– Barna ble syke med omgangssyke, og så de voksne, men de frivillige gjorde alt for at vi skulle ha det bra. Vi måtte jo bare kjøre videre. Jeg er evig takknemlig for alle som hjalp oss. Jeg kommer aldri å glemme dem.
En av de som reiste til Ukraina for å hente flyktninger til Norge, var Gørild fra Borkenes. Les hennes historie her:
Gørild dro inn i Ukraina med hjelp: – Man har ikke tid til så mye mikk-makk når folk blir bomba
Det tok fem dager å komme til Norge.
Svetlana var blant de første flyktningene som kom hit. Hun har en praksisplass på Bakerinnen, jobber med å lære seg norsk, og gjør det hun kan for at barna skal justere seg til et nytt hjemland, med nye rutiner og ny kultur.
– Språket er nytt, skolen er annerledes, men de har det bra.
Nå har de vært i Norge i snart ett år. Svetlana har praksis på Bakerinnen på Amfi Kanebogen, og jobber med å lære seg norsk. De har funnet seg til rette. Men både barna og Svetlana savner naturlig nok hjemlandet. Vennene, familien, pappa og ektemannen Dmytro som måtte bli igjen i Ukraina.
– Men når har han sagt opp stillingen sin og dratt til Kyiv for å søke om å få komme til oss i Norge, sier Svetlana.
– Vi snakker sammen hver dag.
Mistet alt – men likevel heldig
Svetlana har engasjert seg i arrangeringen av ettårsmarkeringen for invasjonen. Denne dagen skal hun sammen med medborgere – fra både Ukraina og Norge – samles foran UiT i Harstad og gå sammen til torget for selve markeringen.
Hun jobber med et kunstverk som forhåpentligvis blir ferdig og kan stilles ut sammen med de andre verkene som skal vises på torget denne dagen.
Likevel tror hun den 24. februar blir en spesiell dag.
– Jeg kommer nok til å våkne klokka fire, som jeg gjorde den dagen. Det blir en spesiell dag. Det er en sorgdag – en dag vi minnes alle som ble drept. Vi er heldig fordi vi og barna våre er i live, vi er i trygghet. Men veldig mange ble drept av Russland.
– Hva tenker du nå, ett år etter invasjonen?
Svetlana tenker seg om, og ser bort på Iryna Bengs.
– Kan jeg si noen banneord?
Det er sorg og frustrasjon over det som har skjedd, og fortsetter å skje.
– Vi lever med tankene om Ukraina i hjertet hver eneste dag, og det er fortsatt slik at vi stiller oss bare det spørsmål: Hvorfor vi, hvorfor skjedde det med oss? Så mange ble drept, så mange liv ble ødelagt. Hvorfor vil de straffe ukrainere?
Senere skriver Svetlana dette i chatten:
Putin og all russisk propaganda rettferdiggjør krigen med at de kom for å «frigjøre» oss. Dette er hva de gjorde: De har «frigjort» meg fra huset mitt, fra bilen min. «Frigjort» meg fra jobben min. «Løslatt» meg fra mannen min, i 11 måneder. De har «frigjort» meg fra slekt og venner, «frigjort» meg fra drømmer og mål – og «frigjort» mennesker og barn fra retten til å leve.
Intervjuet med Svetlana Babenko er gjennomført ved hjelp av Iryna Bengs som har tolket.
