Helt fra det ble klart at Norge ville bli nødt til å ta imot flyktninger fra Ukraina, har vi ventet. Ventet på forespørsel om bosetting i kommunen. Ventet på at fordeling. Ventet på ankomsttidspunkt. Ventet på informasjon.

I Kvæfjord kasta de seg rundt og jobba dag, kveld og helg for å gjøre det slitte mottaket klar til 180 flyktninger. Men da ankomstdagen kom dukket ingen opp. Ryktene gikk om norovirusutbrudd, og nye ankomstdatoer ble satt. Og flyttet på. Suppe ble kokt. Og satt på kjøl. Alle har vært klare, og lurt på hva som skjer. Hvor blir de av? Når kommer de?

Kanskje i morgen, var beskjeden fra UDI. Etterfulgt av ny beskjed.

I går sa Torbjørn Larsen at det «sannsynligvis» skulle komme et antall i dag.

– Ikke så mange, la han til.

Denne gangen slo spådommen til.

Bussen parkerte utenfor mottaket, og ut kom det som virket som en skokk med unger – etterfulgt av kvinner, noen menn, noen eldre.

Historiene fra Ukraina er hjerteskjærende. I forkant av ankomsten hadde jeg slått av en prat med daglig leder i Kvæfjord eiendom, Tore Johansen. Han fortalte at blant de som var på vei, var det et spedbarn. Under året gammel. Empatien slår fort inn – for tanken går med en gang til en selv. Hva om det hadde vært jeg? Jeg som måtte flykte med små barn – med et spedbarn på armen – til et nytt og fremmed land? Hva om det var jeg som var kommet meg i trygghet, mens mine landsmenn kjempet en desperat kamp for å overleve?

Det føles tungt. Og kanskje forventet jeg at det også ville være tungt for de som ankom. At det de hadde flyktet fra ville henge over dem som en tung, mørk sky. Men sola skinte fremdeles da de kom. Himmelen var blå. Og stemninga blant de som kom ut av bussen og ned mot bakken, med trillekofferter og bager, den virka lett.

De så ut til å være glade for å være her. Ungene var som unger flest – de klarte ikke å gå ned bakken, men måtte springe. Snøen ble altfor fristende, og de lekte og herjet i den. Ei jente la seg på rygg og rullet rundt. Jeg la bort kameraet og gikk bort og hjalp henne opp, før jeg børstet snøen av buksa hennes så hun ikke skulle bli kald og våt.

Litt lett forvirring fulgte – da undertegnede og HT-journalist Frank Roksøy ble tatt for å være velkomstkomiteen. En eldre herre kom bort til oss og pekte mot det jeg antar var sjøen, mens han gjorde svømmebevegelser med hendene. Jeg ristet på hodet, la armene rundt kroppen og sa «brr» – mens han trakk på skuldrene til svar.

Etter en kjapp telefon til gymsalen, der de ansatte ved mottaket hadde rigget seg til, kom de ut og møtte flyktningene borte ved mottaket. Bagasje fikk stå igjen, mens de nyankomne fulgte etter mottakssjef Erlend Welander bort dit – for å registrere seg, få mer informasjon, litt kaffe og nøkler til sine nye, midlertidige hjem.

Norge har sagt ja til å motta 35.000 flyktninger i løpet av året. 180 av dem skal til Kvæfjord og mottaket, i tillegg til at Kvæfjord har sagt ja til å bosette 30 stykker. Harstad skal bosette 200. Et mottak i Ibestad har søkt om 34 plasser, mens både Ibestad og Tjeldsund har sagt ja til å bosette 30 stykker.

Hvor mange som til slutt vil komme er vanskelig å si. Ingen av oss vet hvor lenge krigen varer, eller om det er mulig for flyktningene å vende hjem. Bildene som kommer fra Ukraina vitner om et land der ødeleggelsene er til dels massive. Og selv om russiske styrker trekker seg tilbake enkelte steder, og etter sigende skal fokusere på «frigjøringen» av Donbass-området øst i Ukraina, så herjer krigen fremdeles for fullt. Forhandlingene har ikke ført frem.

Om ukrainerne som kommer nå blir en ny minoritet i landet vet vi ikke. Da bosnierne kom på midten av nittitallet var tanken at de skulle raskt tilbake til hjemlandet – når freden kom. Men mange – faktisk de aller fleste – ble værende. Når barna får venner og nettverk, begynner i barnehage og skole og foreldrene kommer seg ut i jobb, så skal det nok litt til å rykke opp røttene enda en gang. Selv om det er for å dra hjem.

Uansett hvor lenge flyktningene fra Ukraina blir værende her i nord, er det viktig at vi tar imot dem på en god måte. At vi inkluderer dem, og bidrar til at Kvæfjord, Harstad, Ibestad og Tjeldsund blir den trygge havna det er ment å være.

For det minste lille spedbarnet som ble båret i armene til far og mor, for ungene som kastet seg rundt i kald, hvit snø – og for de voksne som kommer hit med alt de eier og har igjen i en liten koffert, men med en stor usynlig bør på ryggen likevel.