Solidaritetsmarkeringen 365 dagers motstand sammen med Ukraina finner sted fredag 24. februar. Oppmøte på kaia ved UiT klokka 17.00.
Iryna Bengs ante fred og ingen fare. Selv om Russland bygde tropper ved siden av hjemlandet, tropper som stadig økte i antall. Selv om retorikken fra Putin ble skumlere og skumlere. Selv om faren for krig var hyppig dekket i nyhetsbildet.
Selv om alle disse tingene skjedde, kunne hun ikke for alvor tro at Russland faktisk kom til å invadere Ukraina.
Men så gjorde de det.
Levde i en boble
– Det var veldig tøft. Jeg husker ikke det første halve året av 2022 i det hele tatt, sier Iryna.
Det betyr at også de første månedene med familien minste jente nærmest er hvisket ut av hukommelsen.
– Den tida er helt borte. Det er som om noen sletta seks måneder av livet mitt. Alle levde i en slags boble der det var bare å høre på nyheter og håpe at alle i familien fortsatt er i live. Vi tok en dag av gangen. Er alle i livet var det eneste spørsmålet vi stilte oss, hver morgen.
Men mennesker har en egen evne til å holde ut, justere seg og sine forventninger om hva som er normalt etter de skiftende omstendighetene. For vi har den evnen at vi kan venne oss til det meste.
– Du blir vant til det. Vant til å leve med det. Du glemmer det ikke, snur deg ikke bort, men prøver å leve med tankene og bekymringene. Leve livet, sier hun, og legger til:
– De har det mye tøffere. Vi kan gå på jobb, velge å ikke lese nyheter, men de kan ikke glemme det. De kan ikke bare leve livet.
Familien
«De» er folket hennes. Vennene, familien – alle ukrainere som i dag lever i et land i krig. I starten var frykten for familien sterk. Irynas mor bor like ved en flyplass der det var harde kamper ved krigsutbruddet. Kommer barna mine til å bli kjent med mormor, spurte hun seg for snart ett år siden.
I dag svarer hun «det går nu greit» når iHarstad spør om hvordan det går med familien nå.
– Livet ble veldig vanskelig der. Ting ble dyrt, alt er veldig dyrt, og de har ingen støtte fra staten, for alt går til krigen.
Iryna frykter for familien i Ukraina: – Vil barna mine bli kjent med mormor?
Iryna forteller at det er veldig tøft å leve i Ukraina i dag. Rett og slett tøft å få hverdagen til å gå opp – for inflasjonen kommer på toppen av krigen.
– Derfor ser vi en økning i antall flyktninger nå. Det er rett og slett vanskelig å overleve. Søstera mi sier hun bruker hele lønna på mat og husleie. Hun kan ikke kjøpe noe annet.
Holder på håpet
Men til tross for en situasjon som kan virke håpløs, beholder de håpet, om at nå skjer det snart. At krigen tar slutt.
– Hvis ikke i dag så kanskje i morgen, hvis ikke i morgen så kanskje om ei uke. De holder fast i det. Det hjelper dem å overleve.
For Iryna hjelper det å gjøre det hun kan her hjemme. Da det ble klart at Norge skulle ta imot ukrainske flyktninger, og at mange skulle komme til Harstad, dannet hun en ukrainsk forening sammen med flere andre ukrainere som bor i Harstad og omegn. Hun var også der da den første bussen med ukrainske flyktninger kom til Trastad.
Disse damene venter i spenning: – Vi gleder oss, men er realistiske. Det blir tøft for dem
Nå er hun med på å arrangere ettårsmarkering for den russiske invasjonen, sammen med seks andre ukrainere som responderte da hun la ut en post i en facebookgruppe og spurte om det var noen som ville bidra. Iryna vil også benytte anledningen til å takke for hjelpen de har fått fra Topcoats Lars Inge Pedersen, som låner ut høyttalere og teknisk utstyr, og Stig Solheim og Edvin Langstrand som sørger for at også flyktningene på mottaket på Trastad kan komme.
Blant de ukrainske flyktningene som svarte på Irynas post, er Svetlana Babenko, som flyktet til Norge for 11 måneder siden.
– Det er sikkert at hver ukrainer spør seg selv hver eneste dag: Hvorfor er det oss? Hva har vi gjort feil, sier Svetlana da vi spør hva hun tenker nå som det snart er gått et helt år siden invasjonen.
Du kan lese Svetlanas historie om dagen da Russland invaderte, og hennes og barnas flukt til Norge, i iHarstad fredag 24. februar.
– Hvorfor er det viktig å markere denne dagen?
–Det er viktig for oss å si takk til Norge og det norske folk for all hjelp, også til alle som bor i Harstad. Ikke bare for hjelp til de flyktningene som er i Norge, men også til de ukrainere som fortsatt er i Ukraina, sier Iryna.
– Men vi håper og tror at med all hjelp som ble lovet, hvis den fortsetter, så kan Ukraina vinne den krigen.
– Markeringen starter på kaia utafor UiT klokka 17.00, før vi går i fakkeltog til torget. Der blir det ett minutts stillhet for de som har mistet livet i krigen.
Så blir det appeller, ukrainsk sang – og de stiller også ut kunst på torget. Ting begynner å falle på plass – men en ting er de ekstra spent. De venter nemlig på en spesiell pakke – sendt fra Ukraina. Et stort ukrainsk flagg de håper får være med på markeringen.
– Det tar tid med posten. Vi er veldig spent på om vi får den i tide. Det er veldig spesielt, for det er laget i Ukraina, sier Iryna Bengs.
Norah (15) og Ingvill Mathilde (13) demonstrerte mot krigen: - Vi kan ikke akseptere det som skjer
