Gå til sidens hovedinnhold

«Den irske spurven har nå funnet sin vei»

En bauta er borte, men tilbake sitter vi med en arv som gjør oss til bedre mennesker.

Bodø Nu: Hun har liksom alltid vært der. Den vevre, men sterke kvinnen. Hun med den umiskjennelige hatten. Drakten. Hun kalte seg selv den irske spurven. Den lille fuglen som har et kraftig nebb. Som er uredd og alltid på vakt.

– Du må gi en smil.

Pleide hun å si. Til tross for veldig mange år i Norge, satt ikke språket 100 prosent. Den hang alltid et irsk ekko der inne blant den sjarmerende blandingen av norsk og engelsk.

– Gir du en smil til livet, så får du en tilbake.

Det begynte i 1982. Et tv-innslag om at det var for få trygghetsalarmer i Bodø. Shirley gikk i spissen for en innsamlingsaksjon som resulterte i innkjøp av 500 alarmer. Dette ble også startskuddet på et liv som Shirley viet til å hjelpe andre, både i Bodø og i utlandet.

– Gi en klem, sa Shirley.

Hun mente at var det én ting du ikke kunne gi for mye av, så var det kjærlighet. Og Shirley hadde et utømmelig lager av nettopp kjærlighet. Hun var en god samaritan, men selv nektet hun å godta en slik beskrivelse.

Det var ingen religion som drev henne.

– Nei, jeg er bare en liten, oppkjeftig spurv. En spurv som elsker folk.

Hun glemte aldri sin irske oppvekst og bakgrunn. Så er det da også mange likhetstrekk mellom den grønne øya og Nord-Norge. Irene har alltid hatt ild i blodet, de er smått opprørske og med en brennende frihetstrang. De har aldri godtatt å bli styrt fra London, like lite som nordlendingene har hatt sansen for direktiver forfattet i Oslo.

Så er det også slik at Shirley tidvis høstet kritikk og måtte tåle ukvemsord. Det var nødt til å komme når du til de grader velger å stikke hodet frem. Shirley var kompromissløs, men alt var forankret i et bankende hjerte. En ekte omsorg.

Det var også derfor hun fikk så mange støttespillere. De som stilte opp når hun trengte det som mest. Flere ganger var hun inne på tanken om å «pensjonere seg», men hun klarte aldri å forsone seg med den tanken.

– Du må aldri gi opp, sa Shirley.

Vel vitende om at den dagen du synes synd på deg selv, så er du ferdig. Hun var ofte sliten, men visste at det alltid var andre som hadde det mye verre. For Shirley handlet det aldri om «meg» - bare alle de andre der ute. De som manglet mat, klær eller en liten kosebamse.

Julaften kom beskjeden om at Shirley er gått bort. Hun hadde vært åpen om sykdommen og var forberedt på den siste reisen.

Bodø blir en fattigere by uten Shirley. Men hun etterlater seg en arv vi er forpliktet til å ta vare på. Evnen til å bry seg. Viljen til å ta vare på de grunnleggende verdiene.

Det var spesielt ett ord Shirley var opptatt av.

Takk.

– Folk sier ikke takk, sa Shirley.

Vi tar imot så mye, men har glemt å si takk.

Derfor er dette dagen det er på sin plass å si tusen takk til Shirley og hennes utrettelig innsats.

Så skal hun også få innfridd et ønske hun formulerte i et intervju med NRK Nordlands Sondre Skjelvik. Hvor hun fortalte at når livet omsider er over, håpet hun avisen ville trykke en kort notis:

«Den irske spurven har nå funnet sin vei.»

Les også

Shirley Bottolfsen er død

Les også

Liten, sta, og annerledes. Slik var livet til Shirley, den irske spurven