Dette gjør vi i en tid preget av kriser. Klimakrise, flyktningkrise, koronakrise, strømkrise, matkrise, legemiddelkrise. Med andre ord, en lang rekke med kriser, som vi må forholde oss til i disse dager. Disse krisene har også en direkte innvirkning på arbeidernes kamp, på et lokalt, nasjonalt og globalt nivå. Felles for alle disse krisene er at de er menneskeskapte. De kunne alle vært unngått.

Vi skal ikke glemme at det har vært mange seire opp igjennom årene. Arbeiderbevegelsen har fått til masse, og det ligger enorme mengder arbeid bak disse seirene. Men det er engang slik, at det tar veldig kort tid å ødelegge noe som det har tatt veldig lang tid å bygge opp. Skal man få til noe så gjelder det å være på hugget, hele tida. Og når vi nå ser alle disse krisene, så må jeg helt ærlig si at vi har havnet akterut. Vi KAN ikke ta kampen for gitt. Den må kjempes.

Poenget jeg vil formidle i dag, er at vi har noen helt grunnleggende, fundamentale utfordringer i dagens samfunn og måten vi lever, jobber og driver samfunnet på, som ikke er bærekraftige. Det må dyptgående, systematiske endringer til for å takle de virkelig store utfordringene vi står overfor i dag, som arbeidere og som samfunnsborgere.

La meg starte med dagens klimapolitikk, den største, åpenbare fiaskoen i vår tid. Vi kan ikke fortsette å leve i dagens bruk- og kast-samfunn, og tro at det er mulig å løse klimakrisen med pappsugerør, når appelsinene er produsert i Sør-Afrika ved hjelp av underbetalte arbeidere, plantevernmidler og kunstgjødsel, fraktes til Norge i dieseldrevne containerskip, der juicen presses inn i en papp-, plast- og aluminiumkartong, som så utsmykkes med ett pappsugerør. Hvis vi virkelig tror at pappsugerør er løsninga på klimakrisen, da er det på tide å våkne. Dette er selvbedrag, og det vil koste oss dyrt. Vi vet alle at det mest effektive er å drastisk redusere forbruket.

Klimakampen er arbeidernes kamp. For å i det hele tatt ha en sjans når det gjelder klimakrisen, må det grønne skiftet også omfatte arbeidslivet. Arbeidsplasser må bli bærekraftige og framtidsrettet. Og for å lykkes med det grønne skiftet, må klimakampen være sosial og rettferdig.

Klimakrisen tar oss rett videre til neste krise: Matkrisen. Norge er per i dag Europas minst selvforsynte land. Knappe 46% av maten vi trenger, produseres her til lands. Når vi nå står oppi en global matkrise, er det omså mer urovekkende at norske bønder, og især i Nord-Norge, avvikler driften sin fordi yrket deres er så elendig betalt. I Nord-Norge har de siste ti årene 1 av 3 bønder avviklet gårdsdriften sin. Dette er alvorlig. Den norske bonden er nøkkelen til Norges bærekraftige og klimavennlige matproduksjon. Jada, vi har ei karrig jord og en lang vinter, men likevel så har vi et stort potensial i å bruke det vi har, på en fornuftig og bærekraftig måte. Skal vi ha kortreist mat, ja da starter vi hjemme. Så enkelt er det. Og det betyr at betingelsene for å være bonde i Norge må bli mye, mye bedre.

Første mai er dagen for å markere arbeidernes Internasjonale kampdag. La meg gjøre det helt klart: Globalisering er en fantastisk berikelse for oss alle, når den kommer fra grasrota. Globaliseringa i dag er dessverre av kapitalistisk karakter, og det har den internasjonale arbeiderbevegelsen ikke godt av. Ta legemiddelkrisen for eksempel. Legemidler produseres i dag hovedsakelig i India og Kina, ikke fordi dette gagner de arbeidende klassene, men fordi det gagner lommebøkene til legemiddelselskap som tjener seg søkkrike. Selvfølgelig er vi takknemlige for at det nå eksisterer vaksiner og legemidler som skjermer oss fra alvorlig koronasykdom. MEN, vi kan ikke stikke under en stol at dette også har sin pris. Senest fjor høst måtte en rekke fabrikker som blant annet produserte legemidler og koronavaksiner, i Delhi, Indias hovedstad, stoppe driften midlertidig fordi luftkvaliteten var så dårlig at skoler måtte stenge og folk ble beordret å holde seg hjemme på de verste dagene. I 2021 døde det over 2 millioner mennesker i India av luftforurensningen, og produksjonen av legemidler og koronavaksiner bidro til denne statistikken. Å kurere vår egen helse på bekostning av helsa til arbeiderne som produserer medisiner for oss, det er ikke forenelig med folkehelse. Arbeidernes internasjonale kamp er en flott mulighet for å løfte fram denne problematikken. Norge vil være bedre rustet dersom flere legemidler og medisinsk utstyr produseres her til lands, og vi kan ikke akseptere at vår folkehelse sikres på bekostning av folkehelsa i et annet land. Derfor kan vi ikke miste det internasjonale perspektivet i arbeiderbevegelsen.

Det internasjonale perspektivet blir omså viktigere når vi nå står overfor en ny flyktningkrise. Etter to måneder med krig i Ukraina har over 5 millioner flyktet fra landet. Den europeiske solidariteten med flyktningene har vært enorm, og mange land har samarbeidet for å hjelpe flyktningene så effektivt som mulig. Det gir håp og godt mot å høre vår egen statsminister si at flyktninger skal få mulighet for å jobbe fra dag én. Men Norge og Europa har ikke alltid møtt flyktninger med dette ansiktet. For et knapt halvt år siden brøt det nesten ut en fullskala krig mellom Hviterussland og Polen, over noen tusen flyktninger som befant seg i grenseområdene mellom de to landene. Flyktningene frøs, sultet og led, og noen titalls flyktninger døde. Situasjonen var så anspent at ikke engang journalister eller humanitære organisasjoner fikk adgang, for å gi livsviktig mat, medisiner og klær til disse par tusen menneskene. Mange av dem lever fortsatt i grenselandet, jaget mellom landene, i ubestemt fremtid. Og i februar bestemte Polen å bygge en enorm mur for å fysisk stoppe flyktningene. Europa har taklet flyktningkrisene i Syria, Afghanistan, Irak, Palestina, Kurdistan, Midtøsten, Asia og Afrika ved å bygge murer og skape forferdelige, humanitære katastrofer. Og disse katastrofene fortsetter den dag i dag, i Tyrkia, i Middelhavet, i Polen og i Hviterussland. Men også i Norge, gjennom rasisme og fremmedfrykt som ikke-europeiske flyktninger ofte møtes med.

Siden krigen i Ukraina brøt ut har Polen tatt imot over tre millioner ukrainske flyktninger, og Europa har vist en imponerende samarbeidsevne og velvilje for å håndtere denne krisen så humant og effektivt som mulig. Og det er virkelig beundringsverdig. Men dette burde være standarden for hvordan Europa håndterer enhver flyktningkrise.

Flyktninger har de samme behovene, uansett hvor de kommer fra, og de må behandles likeverdige, som de medmenneskene de faktisk er. I Norge har innvandrere per i dag fem ganger høyere risiko for å bli ufrivillig arbeidsledige enn etniske nordmenn. Blant flyktninger i Norge er sysselsettingen 50%, mens den blant etniske nordmenn er nesten 75%. Diskriminering og rasisme i det norske arbeidsmarkedet er et stort problem i dag, og vi må ikke være snarrådige å rose oss selv fordi vi opplever at vi håndterer flyktningkrisen i Ukraina bedre enn andre flyktningkriser. Det er det for tidlig for å si noe om. I stedet burde vi kanskje ta et steg tilbake og reflektere kritisk over dette. Vi må anerkjenne feilene vi har gjort, lære av dem, og unngå å gjøre samme feil igjen. I møte med den ukrainske flyktningkrisen og andre, fremtidige flyktningkriser.

Marthin Luther King Jr. sa: Ingen er fri før alle er fri.

Gratulerer med dagen!