Veterinærinstituttet har publisert Fiskehelserapporten for 2021. Flere nordnorske medier har satt fokus på rapporten med tilhørende intervjuer med avd.dir. for fiskehelse og dyrevelferd, Edgar Brun, og adm.dir. Torill Moseng fra Veterinærinstituttet samt fagsjef for miljø og helse, Karoline Skaar Amthor i Sjømat Norge. Vi har sett saken i Fremover, på nettsidene til iHarstad og i Nord24 (Nordlys) men ikke registrert tegn til engasjement fra Harstad Tidende. Kritiske blikk på oppdrettsnæringen kommer tradisjonelt ikke uoppfordret fra den avisen.

Kort fortalt døde 54 millioner oppdrettsfiski løpet av vekstfasen i sjø i 2021, en dødelighet på 15,5 prosent. Det betyr at omtrent hver sjette laks døde. Fiskedøden var den største i historien, men verst er Sjømat Norges bagatellisering av tilstanden. Næringen selv er fornøyd med at dødeligheten prosentvis bare viser en liten økning fra 2020 og kjører en velkjent argumentasjon som at den «tar problemene på alvor slik den alltid har gjort», «hele tiden er opptatt av fiskehelse» og «jobber kontinuerlig med problemet». Slike bortforklaringer har vi hørt i flere år. En sammenligning med 2020 er usaklig all den tid dødeligheten dette året var dramatisk høyt.

Kraftig alarm

Veterinærinstituttet reagerer sterkt på tallene og mener fiskehelsen i norsk oppdrett er alarmerende. I lys av norske myndigheters ønsker om en kraftig økning i produksjonen før 2030, er instituttet klar på at en evt vekst bare kan komme som et resultat av at næringen får ned dødeligheten. Folkeaksjonen er av den oppfatning at dette er et logisk og rimelig krav. Oppdrettsnæringen kan ikke få lov til å ture fram i samme stil år etter år uten å måtte vise til konkrete forbedringer på fiskehelse, bærekraft og miljø. Næringen selv sier at konklusjonen fra Veterinærinstituttet er feil. Den mener det blir for komplisert å legge parametere for fiskehelse til grunn for vekst. Ikke uventet.

Dette sier Veterinærinstituttet:

«For oppdrettsfisk i sjøfasen er antallet avlusninger samt de håndteringskrevende metodene som benyttes fortsatt et stort velferdsproblem. Dette gjelder både for laksefisk og for rensefisken, hvor skader i forbindelse med medikamentfri avlusning nok en gang rangeres på topp som årsak til redusert velferd».

Administrerende direktør Torill Moseng ved Veterinærinstituttet mener det er instituttets plikt å gi et faglig råd om at myndighetene innfører klarere krav til helse og velferd i reguleringen av næringen. «Det ensidige fokuset på vekst ut fra grense for lakselus, går på helsa løs», sier hun.

Selv om sykdommer som ILA fortsatt er på rekordnivå, er det mest av alt stress og fysisk hardhendt behandling i forbindelse med avlusning som er den viktigste årsaken til den høye dødeligheten. Ved gjentatte ganger suge fisken opp i store brønnbåter for så å spyle den med vann under høyt trykk eller utsette den for et smertefullt bad i varmt vann, driver oppdrettsnæringen med denne rapporten med en uakseptabel praksis. Mekanisk avlusning har blitt markedsført som en redningsplanke fordi man i større grad slapp å forurense omgivelsene med medisiner og kjemikalier, men har skapt nye utfordringer og blitt sterkt kritisert. Når næringen får vokse ukritisk og uten brems, er det ikke uventet at den pådrar seg nye problemer som krever opprydding.

Alternativer og krav

Det kan virke som om bransjen er blitt en stat i staten meg egne regler for dyrevelferd og utslipp. Mot bedre vitende satses det ennå mest på åpen produksjonsteknologi selv om lukkede alternativer finnes. Rapporten fra Veterinærinstituttet må få konsekvenser. Hva skal samfunnet med fagfolk hvis politikerne ikke lytter til dem?