Ellen Christine tok datteren Erika (20) med til Antarktis: – Det vakreste jeg har vært med på

Så unik ble reisen at mamma Ellen Christine Tande beskriver den slik for iHarstads lesere:

– Jeg har reist en del, men dette var det mest surrealistiske og vakreste jeg har vært med på. Vi overnattet også i telt ei natt. Den natta er den største opplevelsen jeg har hatt, etter barnefødslene!

Den 15 dager lange turen som Ellen Christine snakker om, startet i Chicago, hvor familien fra Harstad bor. 27. desember 2022 lettet de. Kursen ble satt mot Antarktis – via Buenos Aires i Argentina til Ushuaia på sørspissen av Sør-Amerika, også kalt Verdens ende.

Besøker Harstad hver sommer

I 1989 flyttet Ellen Christine Tande fra Harstad til California for å studere. Som mange før henne, ble hun værende i USA, fikk familie og jobb. Hun gikk tidligere på Stangnes videregående skole og studerte ett år økonomi ved UiT i Harstad. I USA studerte hun videre ved Middlebury Institute of International Studies at Monterey og California State University, Fresno, før hun gikk ut i jobb.

Men hjembyen har alltid vært viktig. De har fortsatt hus her, og masse slekt og venner. Ellen Christines barn, Erika og Niklas, er født i Chicago og har dobbelt statsborgerskap. Erika har hatt Harstad som base siden 2018/19, da hun gikk førsteåret på Heggen. Både Erika og Niklas tok nettskole i Harstad i 2020, og Erika fortsatte i 2021. Hun hadde russefeiringa i 2021 med Heggen-klassen sin, samtidig som hun gjennomførte amerikansk nettskole. Erika var ferdig med amerikansk High School i mai 2021. I fjor hadde hun et pauseår og reiste med sin kjæreste fra Harstad verden rundt. Nå studerer begge. Hun på Stanford i California, og han i Harstad.

Det var i 2019 at Ellen Christine og familien bestemte seg for at reisen skulle gjennomføres. Korona utsatte turen i to år. I desember 2022 var de endelig klare. Det ble en helt fantastisk tur med Hurtigrutens Fridtjof Nansen, sier Ellen Christine.

Reise foran bunad

Videre kan du lese utdrag fra Ellen Christine Tandes notater fra turen, som gikk fra 27. desember til 11. januar, og sjekk de bildene!

Dag 1: Houston internasjonale flyplass, USA

– I Norge er konfirmasjonen i alderen 14–15 år en svært viktig milepæl. Gaver er vanlig og mange får sin tradisjonelle bunad fra foreldre for denne spesielle dagen. For noen år siden fortalte jeg Erika og Niklas at i stedet for denne tradisjonen, ville vi feire avslutningen på videregående skole med en meningsfull tur sammen «hvor som helst.»

Dag 2: Buenos Aires, Argentina

– Spent og sliten. Vi besøkte mange av denne enorme byens nabolag – en blanding av gammelt og nytt, fattigdom og rikdom. Fire timers søvn før vi drar tilbake til flyplassen og vår 3,5 timers charterfly til Ushuaia på den sørligste spissen av Sør-Amerika, med kallenavnet Verdens ende. Fun fact: Niklas og jeg besøkte «Verdens ende» i Nord-Norge for noen år tilbake. Lurer på hvor mange det er ...

Dag 3: Ushuaia, Argentina

– Den forblåste byen, som ligger på en bratt bakke, er omgitt av Martial-fjellene og Beagle-kanalen. Vi tilbrakte mesteparten av dagen her på tur i Tierra del Fuego nasjonalpark, som minnet oss om sommeren i Nord-Norge. Det regner i dag, men det var veldig friskt og grønt. Ombordstigning på Hurtigruten nå.

Døsig av vær og vin

Dag 4: Drake-passasjen

– Vi forlater det søramerikanske kontinentet til det hvite kontinentet, Antarktis. Vi valgte norskbygde Hurtigruten for reisen vår og kapteinen er fra Tromsø. Dette ekspedisjonsskipet er nytt (2020) med en hybridmotor og andre miljøegenskaper som gjør at vi kan holde oss nær Antarktis kystlinje og gå i land daglig (dersom været tillater det). Vi har et team på 12 internasjonale forskere om bord + friluftsmennesker og en fotograf, som gir foredrag, workshops, en-til-en samtaler/timer og selvfølgelig utflukter fra skipet.

– Men først må vi over. Drake-passasjen kan være tøff, og vi forberedte oss – fylte opp med medisiner, ingefær og kiropraktikkråd, og håpte på det som kalles The Drake Lake. Men vi fikk The Drake Shake med «stiv kuling» og 7–10 meter bølger. Likevel: Vi sov som babyer gjennom natten. Så måtte vi snu for en 14 timers omvei tilbake mot Sør-Amerika. Vi har en medisinsk nødssituasjon om bord, og denne personen trenger et sykehus.

Dag 5: Drake-passasjen og Antarktis-halvøya

– 1. januar. Godt nytt år! Det gikk bra med passasjeren. Vi ser albatrosser med 3 meter vingespenn, pingviner og to vågehval. Vi har brukt den ekstra tiden på å redigere bilder, lese, møte medpassasjerer, gå på brifinger og vitenskapsforelesninger og ta en lur. Det bølgende havet (og utmerket kjøkken og frittflytende vin) gjør oss veldig døsige.

– Nyttår skal feires med hovmesteren, livemusikk og champagne på dekk.

Antarktishalvøya

Antarktishalvøya er en stor halvøy i Vest-Antarktis, cirka 1.000 kilometer sør for den sørligste spissen av Sør-Amerika, mellom 63° og 75° sørlige breddegrad.

Halvøya, som strekker seg 1.300 kilometer fra mellom Cape Adams (Weddellhavet) til et punkt på fastlandet sør for Eklund Islands, består for det meste av brekledde fjellkjeder. Høyeste topp er Mount Jackson, 3.180 meter over havet.

Halvøya har det mildeste klimaet i Antarktis. Varmest er det i januar med gjennomsnittstemperatur på rundt 1–2 °C, og kaldest i juni med gjennomsnittstemperatur mellom –15 °C og –20 °C.

Plantelivet på Den antarktiske halvøya består hovedsakelig av mose og lav. De to eneste blomstrende planteartene i Antarktis, Deschampsia antarctica og Colobanthus quitensis, finner vi på de nordlige og vestlige deler av Antarktishalvøya der klimaet er mildest.

Halvøya med omliggende øyer hører til de best undersøkte områdene i Antarktis, og en lang rekke ekspedisjoner har i årenes løp arbeidet her. Den første sikre oppdagelsen av halvøya ble gjort i 1820 av den amerikanske selfangeren Nathaniel Brown Palmer (1799–1877). I 1832 oppdaget den britiske selfangeren John Biscoe Adelaide Island og Biscoe Islands utenfor vestkysten.

I dag finner vi den høyeste konsentrasjonen av forskningsstasjoner i Antarktis på Antarktishalvøya og de mange omkringliggende øyene, og det er denne delen av Antarktis som har flest besøk av både forskere og turister.

Halvøya omfattes av omstridte og overlappende territoriale krav fra Argentina, Chile og Storbritannia. Ingen av kravene er universelt anerkjent, og så lenge Antarktistraktaten er i kraft er de territoriale krav lagt til side.

--------------------

Antarktis er en verdensdel og fellesbetegnelsen på land- og havområdene omkring jordens sørpol. Dette består av et stort sentralkontinent, Det antarktiske kontinent, omgitt av Sørishavet.

Selve kontinentet har et areal på cirka 14 millioner kvadratkilometer, som utvider seg til det dobbelte om vinteren når havisen strekker seg innpå 1.000 kilometer ut fra kysten. Det er vanskelig å finne en veldefinert og naturlig grense for Antarktis mot nord. Ofte defineres Antarktis som området sør for 60° sørlig bredde, slik Antarktistraktaten definerer og avgrenser området.

Antarktis er det kaldeste, mest forblåste og tørreste kontinentet på jorda, og inneholder 90 prosent av all is på jordkloden. Sørishavet er biologisk rikt, mens bare et fåtall planter og dyr finnes i land- og ferskvannsmiljøet på kontinentet.

Flere land har gjort krav på eiendomsrett til landområder i Antarktis. I dag er imidlertid Antarktis sør for 60° S forvaltet gjennom Antarktistraktaten, en internasjonal avtale som kan tiltres av alle land som er medlemmer av FN. Ifølge avtalen skal Antarktis bare benyttes til fredelige formål. Det skal være full frihet for alle til å drive vitenskapelig forskning, og det oppmuntres til internasjonalt samarbeid på dette felt.

Kilder: Store norske leksikon/Erik Bolstad/Birgit Njåstad ved Norsk Polarinstitutt

– Jeg er målløs

Dag 6: Wilhelmina Bay, Antarktis-halvøya

– Massevis av observasjoner av pingviner, fugler og noen få hvaler. Norske hvalfangere kom gjennom det smale stredet Neptunes Bellows i ca. 1910 og brukte den vernede bukten frem til 1930 til ly og prosessering av olje fra sel og hvalspekk. I dag kan vi fortsatt se bygningene, igjen som et levende museum.

– Sterk vind med vindkast over 30 m/s gjorde at vi ikke kunne komme i land som planlagt med ribbene. Det er en skuffelse, men vi vet hvor vi er. Alt er væravhengig.

– Morsomt faktum: Tidlig i 1820 var det bare 23 amerikanske stater, og ingen visste engang at det fantes et Antarktis. Vi avsluttet dagen i boblebadet og badstuen på dekk 10, med den mest unike utsikten.

Dag 7: Antarktis-halvøya

– Jeg er målløs. Det var den mest fantastiske, perfekte dagen. Solfylt, «varmt», glasslignende hav, og hvite og blå fjell, isbre og isfjell. Overalt. Vi så utallige hvaler, seler, fugler og pingviner. Cruiset rundt isfjell i en ribb. Vi er på land på fastlandet Antarktis. Vandring oppover fjellsiden til pingvinkoloni.

Les også

Da barna fortalte at de heller ville være i Harstad, bestilte Ellen flybillettene fra USA

I telt: – Kunne høre isen sprekke

Dag 8: Antarktis-halvøya

– Nok en én gang-i-livet-dag. Hver dag her er surrealistisk! Overskyet, men fortsatt med et speilaktig hav. Lander på Peterman Island, ved Port Circumcision. Isfjell, flytende is, sel og pingviner. Og nå skal vi på camping ...

Dag 8-9: Camping på Antarktis

– Helt siden Erika og jeg begynte å planlegge denne turen tidlig i 2019, har vi ønsket å overnatte i telt på Antarktis. Det er alltid litt usikkert, med værforhold som en viktig faktor, flytende isfjell som ofte hindrer tilgang der camping er tillatt, og et svært begrenset antall mennesker til enhver tid tillatt på land (og enda mindre for overnatting). Vi var så heldige! Vi var blant 30 utvalgte fra dette skipet.

– Vi ble brakt på land rundt klokken 21.00. Så dro ribbene og skipet. Etter å ha slått leir, ble Erika og jeg og våre to guider oppe til klokken 01.00. For en fantastisk opplevelse det var. Jeg har fortsatt ikke klart å ta det helt inn. Skipet forlot oss og det var bare oss alene med gruppen vår.

– Alt vi kunne se var leiren vår og den enorme naturen. Stillheten var utrolig. Alt vi hørte var sporadiske pingviner, seler, fugler og «torden» fra snøskred over sundet. Luften var stille. Vannet var stille. Vi kunne faktisk høre isen sprekke.

Dag 9: Antarktis-halvøya

– Vi brøt leiren klokka 5–6 om morgenen etter fire gode timers søvn. Tilbake på skipet og gjennom den imponerende og trange Lemaire-kanalen. Som kaptein Raymond Martinsen sier: «Ingen bedre trening for dette enn å ha jobbet på Hurtigruten i Norge gjennom høst- og vinterstormer.»

Isbreen kalver

Dag 10: Antarktis-halvøya

– Siste dag på halvøya. Vi startet dagen med å samle inn vannprøver på forskjellige vanndyp med en internasjonal gruppe forskere. Deretter gikk vi på land i tre timer, fotturer, pingvintitting og isbreutforskning i strålende vær. Vi kan imidlertid ikke gå på isbreene – for mye bevegelse og oppsprekking, også kjent som brekalving.

– Vi så to store isbrekalvinger – enorme isblokker som kom fra brekanten og ut i havet som et snøskred. Med den uunngåelige mini-tsunamibølgen.

– Senere på dagen, med såre muskler, nøt vi utendørsbassenget og boblebadene med nye venner. En annen til topp 10-listen: På ett tidspunkt satt Erika og jeg alene ved kanten av bassenget mens tre gigantiske knølhvaler akkurat dukket opp foran oss. Leker i vannet og dykker til slutt ned med sitt karakteristiske haledykk!

Dag 11-12: Drake-passasjen

– Første dag med å krysse Drake-passasjen tilbake mot Sør-Amerika. Og Erika fikk sine store bølger! Vi har oppdaget at vi er blant de få som ikke blir sjøsyke. De konstante, store rullene gjør oss imidlertid veldig slitne og vi sov mye.

– Roligere hav neste dag. Vi har møtt utrolig mange hyggelige amerikanere om bord. Mange som har vært i Norge eller har det på sin bucket list.

Traff på «naboen» i millionbyen

Dag 13-14: Ushuaia, Patagonia og Buenos Aires

– På vei tilbake fra en tradisjonelt sen argentinsk middag, traff vi på vår «nære nabo» (relativt sett), hurtigrutens kaptein Raymond Martinsen fra Tromsø! Nordnorsk prat og latter i en sidegate midt i en 15-millionersby. Vi møtte de andre norske fra Fridtjof Nansen på utendørsrestaurant. Drinker og avskjedsmiddag. Kjempehyggelige folk!

Dag 15: Colonia De Sacramento, Uruguay

– Når du reiser med en 20-åring, presser du hvert minutt ut av en tur. Flyet vårt til Houston gikk klokka 22.00, så vi sto opp tidlig og tok en morgenferge til Colonia de Sacramento. Vi hadde mer lyst på en sjarmerende kunstnerisk liten by enn et besøk til den nærliggende hovedstaden Montevideo med 1,3 millioner mennesker. Etter mye flaks, og fleksibilitet og velvillighet fra argentinsk immigrasjon, kom vi på en ferge jeg ikke tror ville overleve en vinter i Nord-Norge. Men bare 1,5 times tur til Erikas 26. land (mitt 23).

– Colonia del Sacramento er en by sørvest i Uruguay, over Río de La Plata fra Buenos Aires. Det er kjent for sin brosteinsbelagte Barrio Histórico, omkranset av bygninger fra sin tid som en portugisisk bosetning. Over det historiske distriktet ligger Colonia del Sacramento fyrtårn fra 1800-tallet, med vidstrakt utsikt over elven. I nærheten ligger Portón de Campo, rester fra den gamle byen.

– Og så hjem ... Etter en stor klem (eller fem og noen tårer), sender jeg Erika tilbake til California og studiene. Dette var en tur som i sterk grad påvirket oss begge. Kanskje til og med endrer fremtiden? Takk, Erika – for ideen og selskapet. Du er fantastisk! Utrolig flott og artig med (nesten) voksne barn!