Fredag kveld. Dagen før Kari Rindahl Endresen og Monica Ellingsen endelig får åpne dørene for harstadpublikummet – med en utstilling som spenner fra Karis røffe akvareller til Monicas sarte og sterke fotografier – ispedd akryl i store og mellomstore formater.
Bildene henger på veggen, men det er fremdeles noen detaljer som skal på plass. Ikke minst mentalt. For hvordan føler man seg egentlig kvelden før utstillinga åpner?
– Da er man litt sånn høy, og litt lav. At det faktisk nå skjer, sier Kari Rindahl Endresen.
Hun har tilbrakt store deler av de siste to årene på øya Skrova, der hun har jobba side ved side med Monica Ellingsen. Nå skal de endelig stille ut – sammen – for første gang.
Resultatet for Kari sin del er akvareller og akrylmalerier inspirert av øylivet i Lofoten. Store flater for store inntrykk fra et sted og et liv som føles som å komme hjem.
Selv om hjem egentlig er i Tromsø, så var det noe eget med å komme til Skrova og oppleve hvordan været kan styre dagen din. Befriende – faktisk, sier Kari.
– Du vet, når ferga legger fra kai og baugen går ned. Da føler jeg at nå kan jeg puste ut.
Og nå er det snart utstilling.
– Savnet etter han Ola Løkholm er stort, sier hun.
– Det var han som skulle kuratere. Det er han som har heia på meg hele veien. Det er han som har spurt - kan du komme - år etter år.
For Kari er det derfor en trøst at det hele skal foregå i Ola "Manne" Løkholms ånd. Han som heia på henne, hadde sånn tru.
– Det er en form for sorg, iblanda det fine. Bittersøtt.
– Og så har jeg utsatt og utsatt - fordi jeg syns det er stort. Men da Monica kom inn i livet mitt, spurte jeg ham:
– E det greit at vi e to?
– Men det å ha døtrene hans her, og kona, da lander vi på en god måte. Også er han inni her et sted, sier Kari og legger hånda på hjertet.
Nede i galleriet sitter Ragni, Siri og Ingri Løkholm Ramberg og planlegger morgendagen sammen med kulturhusdirektør Peter Krarup.
De har akkurat sett utstillinga de skal åpne for første gang. Eldstesøster Ragni (venstre) er tydelig på at de alle er imponert over det de ser rundt seg.
– Det er veldig artig å se ting som er så ulikt i både teknikk og motiv, som likevel henger så godt sammen. Det er en tematikk som knytter det sammen selv om det går fra det abstrakte til det konkrete, sier Ragni.
– Formatet i seg selv er jo helt fantastisk. Måten bildene er komponert i den romlige sammenhengen er utrolig fint - og gjennomtenkt gjort, legger Siri (høyre) til.
– Det tenkte jeg også. Det kommer veldig til sin rett her, sier Ingri (midten).
Både Kari og Monica roser Galleri Nord-Norge opp i skyene.
– Å få stille ut i dette galleriet er en drøm. Det er en drøm, sier en entusiastisk Monica.
– De lokalene som er her og de folkene som jobber her – den mottakelsen vi har fått av de som jobber her - har vært helt fantastisk. Jeg har aldri vært med på noe sånt før.
Monica beskriver seg som en kunstner som liker seg best i store formater.
Både når hun maler, og når hun fotografer.
– At sort-hvitt-bildene mine har fått et helt eget rom, at de kan få en plass til å snakke hver for seg, det er kjempestas.
Fotodelen av utstillinga har hun laget i samarbeid med datteren. Monica har tatt bildene, og hun har skrevet tekster til, samt stått modell på noen av bildene.
Etter å ha jobbet noen dager med å henge opp utstillinga og finne den rette plassen til verkene, kjenner hun på spenninga nå, dagen før dagen.
– Jeg er spent, veldig, veldig, veldig spent. Da jeg våknet i morges kjente jeg at nå skjer det. Nå er det alvor.
– Men det er godt å være spent. Jeg gleder meg.
Les også:
Døtrene går sammen for å hedre Mannes minne: – Pappa ville ha likt det
