Gå til sidens hovedinnhold

Et oppgjør med "snitch"-kultur

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Eivind Stene ønsker å ta et oppgjør med “snitch”-kultur og er skremt av rusrapport fra Harstad-skolen. Han tar samtidig til orde for utdaterte løsninger på fremtidens utfordringer.

“Snitch” er ikke et nytt begrep i dagens populærkultur. På godt norsk kalles det “sladrehank”, og er viden kjent for allmennheten. De fleste lærer allerede fra tidlig alder at det er liten sosial aksept for å sladre. “Sladrehank skal sjøl ha bank”, lød doktrinen på 90-tallet. Internjustisen blant barn og ungdom kan være hard, og vanskelig å håndtere for voksne.

Oppgjøret Stene ønsker å ta med “snitching”, er en oppfordring til åpenhet rundt rusmiddelbruk og grenseutprøvende atferd blant Harstad-ungdommen. Si fra, før det går galt. Det bør være aksept for dette. Åpenhet, inkludering og tidlig intervensjon er nøkkelfaktorer for å lykkes i det rusforebyggende arbeidet. Helt enig, Stene.

Det ligger dog et stort paradoks i at Stene anmoder ungdom til åpenhet, samtidig som han indirekte tar til orde for at straffetrussel er et viktig virkemiddel. Straff stigmatiserer, skaper utenforskap og lukkede miljøer hvor svært få ønsker eller tør å snakke med voksne eller offentlig hjelpeapparat. Dette er ikke konsekvenser av straff som bare rammer hardbarkede kriminelle eller alvorlig rusavhengige, men også vanlig ungdom. Og kanskje særlig de som er mest disponert for tidlig å havne utenfor.

Informasjonsflyten i samfunnet er større enn noen gang. Dagens ungdom får daglig servert liberale politiske- og kulturelle strømninger gjennom ulike kanaler. Som en naturlig konsekvens kan de utvikle en annen holdning til rusmidler enn de voksne. Det er på tide å stikke fingeren i jorda og innse at vi har et ansvar for og ikke bli avleggs rundt temaet, og at vi bidrar til å kvalitetssikre og nyansere noe av den informasjon og kunnskap barn og ungdom tilegner seg om rusmidler. Vi trenger å ha en dialog med ungdommen. Bør skolene i større grad inviterer kvalifisert helsepersonell til samtaler- og læring om rusmidler? Ungdomsrådet beskriver at “allmøter med politi skaper distanse” og etterlyser “ærlig informasjon, med positive og negative sider av rusmidler, uten bruk av skremselspropaganda”.

Det finnes påfallende lite kunnskap om hvordan straffetrusselen påvirker hjelpesøkende atferd, men en studie publisert i Tidsskriftet for den norske legeforening i år, tyder på at straffetrusselen øker terskelen for å snakke om rusmiddelbruk, til og med i nødsituasjoner der helsehjelp er påtrengede nødvendig. Undersøkelser som ser på denne sammenhengen trenger vi flere av. Vi trenger også flere politikere som er villig til å se hvordan deres egen politikk kan medvirke til nettopp det problemet de så forgjeves har forsøkt å løse.

Det foreligger en omfattende Norsk offentlig utredning (NOU 2019:26) som langt på vei avkrefter at straff og justis-sporet har den ønskede forebyggende virkningen vi har basert vår ruspolitikk på i 50 år. Samlet sett tyder ikke empirien på at det er noe sammenheng mellom straffenivå eller avkriminalisering og bruk av rusmidler i en befolkning. Rusmiddelbruk påvirkes av en hel rekke andre sosiale, kulturelle og samfunnsstrukturelle faktorer. Det vi derimot vet, er at straff fører til utenforskap og elendig grobunn for den viktige åpenheten Stene etterlyser og at vi er i europatoppen hva gjelder overdosedødsfall per innbygger, med rekordhøye 324 i 2020.

Ansvaret for å fasilitere åpenhet ligger ikke hos ungdommen, og lar seg ikke enkelt løse av en oppfordring fra en lokalpolitiker med gode intensjoner. Ansvaret faller på landets voksne, og politikere som vet at barn og ungdom trenger en trygg voksenperson å gå til som kan veilede og gi hjelp, uten frykt for at åpenhet straffer seg.

På tide å tenke nytt. Hjelp - ikke straff.

Les også

Tar oppgjør med «snitch»-kulturen: – Skremt av rusrapport fra Harstad-skolen