iHarstad har fått tillatelse til å gjengi et innlegg som Lone Jacobsen Flosand i Øyriket delte i sosiale medier i helga. Der har det den siste tiden vært engasjert debatt om framtidens ferge på sambandet Stornes - Bjørnerå. Flosand er ikke med i lokalutvalget for Øyriket, og har uttalt seg i saken som privatperson.

Å være engasjert er noen ganger et tveegget sverd. Det kan slå begge veier.

Nylig fikk jeg et «spark bak», der jeg fikk høre at jeg stakk meg for mye frem, og hadde altfor mange meninger. Det er vel det som kan sies å slå den ene veien, da det kjennes bare vondt å ha sterke meninger.

Å være engasjert betyr, å være begeistret, grepet eller opptatt.

Det er det som er min drivkraft. Når jeg blir grepet av noe, er det ofte en sak eller situasjon som har eller kan utvikle seg i negativ retning, for meg selv, mine nærmeste, jobb, eller noe som i min opplevelse av hva som går i feil retning, i nærmiøjøet og samfunnet forøvrig, må gjøres noe med.

Om jeg da tier, opplever jeg meg selv som likegyldig, og det klarer jeg faktisk ikke. Da kommer meningen, begeistringen, ordene. Jeg kjenner det brenner i meg etter å si i fra. Noen ganger har det hjulpet å være dypt engasjert, det har høstet resultat. Da svinger sverdet den andre veien. Da kjenner jeg meg nyttig, glad og at jeg har bidratt til noe positivt.

Jeg som stikker meg for mye frem, opplever noen ganger sinne rettet mot meg, og andre ganger det helt motsatte. Noen ganger møter jeg kun taushet, noen ganger en god diskusjon.

Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg nylig ble revet ned, fra det noen mente var min «høye hest», og ville sikkert blitt glad om jeg lot være å mene så mye fremover. Jeg sier det også fordi dette skjer med en god del av dem som har et sterkt engasjement. Folk gir opp, de slukker flammen de bærer på i form av engasjement.

Engasjement gir håp til noe en ser for seg kan bli bedre, noe meningsfylt, som flere enn en selv kan ha glede av. Vanligvis skriver jeg ikke om meg selv slik som dette. Jeg syns det er litt kleint, og tenker samtidig som jeg skriver: «Hvor vil jeg egentlig med disse ordene?»

Jeg vil vel bare si:

La folk få stikke seg frem om det er det du opplever enkelte gjør. La dem være litt for mye av ett eller annet.

Begeistringen ligger i å kjenne at en lever.