Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Nå er endelig festspillene her igjen. Med lange dager og lyse pulserende netter. Festspillene i Nord-Norge inntar byen vår og åpner den opp.
Vi lever i en tid der det å møtes igjen i samme rom, i sanntid, med levende mennesker har fått en fornyet verdi. Derfor er det ekstra hyggelig å huse hele administrasjonen til festspillene og alle de frivillige på UiT Norges Arktiske universitet på kaikanten. Festspillene låner huset vårt når studentene har dratt og UiT samarbeider med Festspillene om en rekke prosjekter, særlig knyttet til ungdom og Ny Ung Kunst. Festspillene skaper liv, samordner estetiske opplevelser og setter hver sommer kunsten på kartet i nord. Og de hevder at kunsten er for alle.
På kaia denne uken lever kulturhuset, UiT, SNN parken og Sentralen et sammenvevd liv. Denne helgen er det folkevandring på kaia. Publikum i alle aldre strømmer ut for å se, oppleve, la seg engasjere og provosere, lære og dele. Den sosiale møteplassen i teltet innfrir et etterlengtet behov for en festspillklubb, SNN parken samler de yngste og inviterer inn i et lekende teaterunivers og kulturhuset skaper glitrende scene- og lydbilder som ingen andre kan. Huset ble bygget for 30 år siden, nettopp fordi festspillene hadde behov for å komme innomhus og klare å produsere kvalitet innenfor rammen av et skikkelig profesjonelt apparat for lyd, bilde og levende scenarier.
Å forstå kunstfeltet i dagens samfunn er komplisert. Det fremstår som et konglomerat av kunstarter, fra samtidsverk, relasjonelle og tverrestetiske sjangre og metoder, til nye og gamle institusjoner, forestillinger og mot-forestillinger, som både svekker synet vårt og tilslører det åpenbare. Men filosofen kan hjelpe oss til å åpne blikket vårt for å få klarhet. Bertrand Russel hevdet at det handler om å begynne med noe så enkelt at det virker unødvendig å si det, og ende med noe så paradoksalt at ingen vil tro det.
Se bildeserien fra åpningen av Festspillene: – Det som skjedde skal ikke stoppe oss
Kunstens verdi handler om å formidle at noe står på spill, men valgene vi gjør i festspillprogrammet er nok dessverre mindre forutsigbare enn vi liker å tro. For vi som publikum vil hver dag i kommende uke utøve det man kan kalle «selvklassifiserende klassifiseringsakter» som både speiler makt, sosial arv og kulturell kapital. Det betyr at vi faktisk på bakgrunn av vår klasse og sosiale tilhørighet klassifiserer egne og andres handlinger og uttalelser, for så å ubevisst felle dommer over andres smak og estetiske valg.
Kultur er en bærebjelke i samfunnet vårt, et demokratiprosjekt, en identitetsmarkør og innovasjonens arnested. Likevel er kunstfeltet altså dessverre enda både klassedelt og ekskluderende i vår tid. Det ser vi også under Festspillene. Derfor er det en praksis vi må forsøke å motvirke, alle som en. Jeg vil oppfordre alle til å ta utradisjonelle valg denne uken, kjempe for å se noe nytt og utfordre dine egne grenser for hva du tror kunst er og sågar oppdage hva kunst kan være.
