Gå til sidens hovedinnhold

Folkemordet i Palestina – en trussel for det norske demokratiet

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Å følge med på nyhetene de siste dagene gir en følelse av total avmakt. Av selvpåført avmakt. Retorikken som brukes rundt Palestina-Israel sammenstøtene maler et bilde av at dette er en konflikt som må løses internt; de to partene må gå i dialog, og inngå våpenhvile. Andre løsninger finnes ikke. Men om vi ser litt tilbake i tid, på Israel og Palestinas historie, så er en ting klart: Dette er på ingen måte en intern konflikt. Hele Israels opprettelse er basert på eksterne krefter og interesser. Det er ikke uten videre at Israel i dag er rangert som verdens 6. mektigste militærmakt, et lite land med 7,4 millioner innbyggere. Israel er det landet i verden som mottar desidert mest amerikansk bistand. Militæret får hvert år en støtte på 3 milliarder dollar, altså 30 milliarder det siste tiåret. Det tilsvarer 250 milliarder norske kroner. Med så massiv ekstern støtte til det Israelske militæret, sier det seg selv at diskusjonen ikke kan reduseres til kun å dreie seg om interne forhold, og at de eksterne faktorene og interessene spiller en sentral rolle.

Overgrepene Israel begår mot Palestinerne klassifiseres som folkemord, altså etnisk rensing. Tidligere observasjoner fra Amnesty International, og nå en Human Rights Watch rapport den 27 april i år dokumenterte langvarig undertrykkelse og systemisk forskjellsbehandling, og beskrev forholdene som “apartheid og en forbrytelse mot menneskeheten”. Et eksempel på forskjellsbehandlingen er håndteringen av koronakrisen. Til nå har over 5 millioner (65%) Israelere fått koronavaksinen, også de som bor i de okkuperte Palestinske områdene, mens Palestinere ikke får tilgang til vaksinene. Ifølge FN er godt halvparten av de omtrent 12 millionene Palestinere er flyktninger i dag. Palestina har mistet over 78% av territoriene til Israel, som okkuperer disse i strid med den internasjonale folkeretten. Dette har den internasjonale domstolen i Haag, FN, EU, og Norge, fastslått. Oppsummert er det åpenbart at Israel begår en rekke brudd på menneskerettighetene og internasjonale avtaler. Med andre ord, ensidige angrep og overgrep, fra Israel, mot Palestina. Og likevel manes det til dialog mellom partene. Israel blir konstant unskylt for forbrytelsene landet begår, mens Palestina og Hamas blir klassifisert som terrorister og utløsere av konflikten.

Styrkeforholdet mellom Palestina og Israel kan sammenlignes med David og Goliat, bare at dette er realiteten. At det internasjonale samfunnet svarer med handlingslammelse og vegrer seg for å holde Israel ansvarlig, er å snu ryggen til Palestina. Israel har et av verdens mest avanserte og effektive bombeskjold, som tar unna de fleste av Hamas’ raketter, mens Palestinere i Gaza er bokstavelig talt fanget i et lukket område, uten mulighet til å flykte, uten forsvar.

Det store spørsmålet nå er, hva er det vi ikke får høre fra denne konflikten? Desinformasjon og manipulasjon av fakta er dessverre et stort problem her, og det fører til at vi nok undervurderer alvoret i de angrepene Israel begår, spesielt i Gazastripen. 15. Mai bombet Israel et mediehus for flere internasjonale medieselskaper i Gaza. Ingen reportere eller pressefolk slipper inn i Gaza. Dette gjør arbeidet med dokumentasjon av krigen i Gaza veldig vanskelig. Venner til svigersøsteren min fra den okkuperte Vestbredden forteller at videoer og innlegg på Facebook som dokumenterer israelske overgrep på palestinere, fort blir tatt ned fra siden. De har måttet ty til midler som å skrive overskrifter med mellomrom mellom hver bokstav for ikke å bli sensurert.

Ikke bare er Israels angrep på mediehus og utestenging av internasjonal presse i Gaza et angrep på pressefriheten og forsøk på å kontrollere både hvilken informasjon som kommer inn og ut av Gaza, men det kan også tolkes som en trussel på demokratiet her til lands. Når vi som norske borgere får mangelfull og manipulert informasjon rundt hendelser i utlandet, er det umulig å ha informerte politiske standpunkt angående disse hendelsene her til lands.

Som enkeltpersoner kan vi dessverre ikke gripe direkte inn og stoppe folkemordet i Palestina. Men i motsetning til handlingslammelsen og fornektelsen som skjer i store deler av det internasjonale samfunnet, er det likevel en rekke ting vi kan foreta oss. Palestinakomiteen har laget en liste av varer og investeringer som er produsert i, eller støtter, de israelske koloniene i Palestina. Ved å unngå disse kan du aktivt boikotte Israel. Forum som reddit, i motsetning til facebook, sensurerer ikke innlegg og videoer som omhandler Israels overgrep på Palestina, med andre ord en god kilde til informasjon. Og sist men ikke minst, for et år siden konkluderte Oslos kommuneadvokat med at det er fullt lovlig for en kommune å boikotte Israel. Herved oppfordrer jeg at vi alle tar et krafttak og et gjør et skikkelig oppgjør med Israel. Dette kan ikke tolereres, og lokalsamfunnet er et godt sted å starte.