Etter å ha ventet i stadig mindre spenning i over to år kom den positive testen denne uken.

Først ble jeg glad. Jeg er ikke kjempesyk og får forhåpentlig litt bedre immunitet mot senere angrep.

Så ble jeg litt nervøs. Over hele verden har tross alt flere millioner mennesker dødd av korona. Senest denne måneden fortalte UNN Harstad at to pasienter døde mens de var smittet av sykdommen (det betyr ikke at de døde av korona).

Helt ufarlig er sykdommen ennå ikke, men vi har kommet så langt at folk ikke lenger blir oppringt av avisen jeg jobber i hvis vi hører rykter om at de er smittet. For sånn var det i starten. I en lang periode var informasjonsbehovet stort. Både folk flest og forskere visste lite om sykdommen, og ingen visste før på tampen av 2020 om vi noen gang kom til å finne en kur som virket.

Skam og uthenging

Lenge var det bare unntaksvis at folk selv delte bilder og meldinger om positiv test og sykdomsforløp. Det var kanskje ikke så rart. Enkelte ble ble hengt ut for å ha vært på fest eller for å omgås andre.

Spol fram et år eller to og vi er i en helt ny situasjon. Jeg tenkte "endelig", da jeg testet positivt og meldte fra til de jeg har vært innen smitterekkevidde. Ingen så ut til å bry seg nevneverdig. Det er helt strålende. Sykdommen som snudde opp ned på alt, er i ferd med å bli noe de fleste kan leve fint med.

Jeg konsumerer Doc og Fishermans Friend i raskt tempo, er litt slapp, hoster og slimer - men det tåler de fleste av oss greit. Her i senga ligger jeg med stor takknemlighet til de som har sørget for at de fleste av oss i Norge er godt beskyttet av vaksiner. Jeg vet ikke om gleden over å endelig være smittet er rasjonell, men den er der likevel.

Merk: Denne teksten ble først sendt ut som en del av iHarstads nyhetsbrev tidligere i uken. Få eksklusive nyheter og innsyn fra oss som jobber i bedriften hver uke ved å melde deg på her. Det er helt gratis og du kan melde deg av når som helst.

Bismak

På veien hit, hvor de fleste av oss kan trekke på skuldrene av korona, har mange har slitt psykisk og fysisk. Det er verdt å huske at enkelte fremdeles lever i frykt. Bekymringene som startet på én front har kanskje hoppet over til noe helt annet. Det er ikke vanskelig å finne noe å uroe seg over. Renten skal opp. Prisene stiger på råvarer, mat, elektrisitet og drivstoff.

Og i øst sitter ondskapsfulle Putin med all makt over en stor nasjon som vi deler grense med.

I slike tider må vi - som under den verste koronapandemien - hjelpe hverandre og ta ansvar. Og selv om mye kan skape frykt, nytter det ikke å la den ta overhånd. Det hjelper for eksempel å finne trøst der vi kan. Som i at man kan ligge i senga i Heggen/Seljestad-området med det en gang så fryktede koronaviruset i kroppen - uten at det er så farlig. Jeg fikk til og med suppe hos mamma.