La oss slå det fast først som sist; i SpareBank 1 Nord-Norge er vi FOR grunnrenteskatt. At næringsdrivende skal betale fellesskapet for å benytte arealer og områder som er eid av oss alle, er ikke mer enn rett og rimelig. Olje- og gassnæringen har gjort dette i årevis. Det samme gjelder for kraftnæringen. Om nivåene som nå er foreslått er fornuftige eller ei er en helt annen sak.

Vi er av den formening at man må etterstrebe at nivået settes på et nivå der AS Norge (og AS Nord-Norge) får MER igjen enn man samlet gjør i dag. Da må regnestykket settes opp slik at det fanger opp alle nyanser og fasetter.

For å forklare hva vi mener;

dersom skatten settes for høyt, vil det ramme kyst- og distrikts Norge. Rett og slett fordi det vil føre til at investeringer langs kysten strupes. Settes skatten for lavt, vil staten vil gå glipp av skatteinntekter som kan omfordeles og bidra til opprettholdelse av velferdsstaten.

Så kunsten her er å sette skatten på et nivå der vi ivaretar begge deler.

Hva er så riktig nivå? Sammen med en rekke banker, næringsforeninger mfl. langs kysten, ba vi Junior Consulting og NHHS Consulting om å utrede nettopp dette. Rapporten som foreligge går langt i å slå fast at regjeringens forslag ikke er optimalt. Blant annet pekes det på at skatten vil «ramme» 67 prosent av alle oppdrettsselskap, og ikke 30 prosent, som lå til grunn for beregningene. Det betyr at også små selskap med lavere økonomisk bæreevne vil rammes. I seg selv ikke katastrofalt, men det er åpenbart egnet til å så tvil om beregningene som er gjort holder mål, og om skatten treffer intensjonene.

Det som kanskje er enda mer alvorlig er definisjonen av den såkalte normprisen som legges til grunn for skatteberegningen. Normprisen er en børspris på laks for beste kvalitet. Men laks er ikke et homogent produkt som for eksempel kraft eller olje. Derfor vil ulike kvaliteter og størrelser på fisken gi en pris som avviker fra normprisen. Tar vi utgangspunkt i den historiske forskjellen mellom normpris og faktisk oppnådd pris, vil det totale skattetrykket bli 70 prosent. Legger man til grunn lavere kvalitet på laksen, kan oppdretterne få et skattetrykk på over 100 prosent. Hva det vil føre til tror vi er tydelig for alle. Dette forsterker bare inntrykket av at arbeidet som er gjort kunne vært grundigere.

Forslaget som foreligger, har ført til umiddelbar investeringsstopp fra oppdrettsselskapene. Man kan naturligvis tenke at dette er takk for sist og en slags «vri regjeringens arm bak på ryggen»-manøver for å stoppe skatteleggingen, men hva om det ikke er slik? Investeringene selskapene hadde planlagt baserer seg på forventet avkastning for selskapene. Med foreslått grunnrenteskatt blir avkastningen betydelig svakere. Lavere avkastning gir lavere investeringsevne. Dermed er det til å forstå at aktørene velger å utsette, og sågar å avlyse investeringene. Dette gir i tur negative ringvirkninger. Leverandørkjedene, som svært ofte består lokale næringsdrivende, rammes tungt. Konsekvensene er i verste fall kroken på døren for mange av SMB-bedriftene i de nordnorske småsamfunnene. Og med det forsvinner arbeidsplasser, og man er inne i en negativ spiral som i ytterste konsekvens kan føre til ytterligere avfolking av distriktskommunene.

I Nord-Norge er oppdrettsnæringa blitt en svært viktig næring. Mer enn 7000 arbeidsplasser og en direkte- og indirekte verdiskapning på 7 milliarder kroner understreker dette. Nå blir en rekke prosjekter som ville skapt både arbeidsplasser og generell samfunnsmessig avkastning lagt på is.

Grieg Seafood har stoppet et smoltanlegg i Finnmark. Lerøy dropper å bygge nytt slakteri i Troms. Mowi har lagt ned sin fabrikk i Kvænangen. Nova Sea har stanset bygging av slakteri på Lovund, mens Nordlaks har beregnet at regionen går glipp av investeringer i størrelsesorden 7 milliarder de neste årene, bare basert på deres planer. Prosjekter som er stanses eller satt på vent i Nord-Norge alene utgjør 19 milliarder kroner. Dette er alvorlig. Og det er ikke primært Tromsø, Bodø eller Oslo for den saks skyld som rammes av konsekvensene av skatteendringene. Det er igjen distriktene som blir skadelidende.

Så kan vi legge til at også det planlagte nye investeringsfondet for Nord-Norge nå skrinlegges. Fordi aktørene fra oppdrettsnæringen ikke lenger kan reise kapitalen de hadde tenkt inn i fondet. Også vi i SpareBank 1 Nord-Norge hadde planlagt å delta i satsingen som nå ikke blir noe av. For en landsdel der det ofte påpekes at risikokapital er mangelvare er det selvsagt ikke gunstig at man mislykkes med en slik satsing.

Det vi beskriver er helt reelle konsekvenser av den foreslåtte grunnrenteskatten. Det er dermed betimelig å anta at de positive effektene av den nye skatten vil veie opp for dette. Men er det slik? Ifølge rapporten fra Junior Consulting og NHHS Consulting er svaret nei. De negative konsekvensene oppveies ikke av økte skatteinntekter som kan omfordeles.

AS Norge trenger økte skatteinntekter for at velferdsstaten skal kunne fortsette å levere tjenestene vi har blitt vant til. Det er uomtvistelig. Setter man nivået på grunnrenteskatten på riktig nivå kan man oppnå økt skatteinngang og samtidig unngå at oppdretterne blir ute av stand til å investere i selskap og lokalsamfunn. Samtidig vil man opprettholde næringens konkurransekraft. Dersom man derimot velger å stå på det foreslåtte nivået vil investeringene kunne stoppe opp. Samtidig vil norske oppdrettere ende opp med et gjennomsnittlig skattenivå på mer enn 62 prosent. Dette er 2 til 3 ganger høyere enn næringens konkurrenter, iblant annet Canada, New Zealand, USA og Japan. I verste fall vil Norge tape eksportinntekter, og ende opp med mindre skattepenger å omfordele. Og ikke det motsatte.

Verden trenger mer bærekraftig og næringsrik mat. Samtidig har regjeringen et uttalt mål om å øke fastlandseksporten med 50 prosent innen 2030. Her spiller sjømat fra Norge en nøkkelrolle, hvor havbruksnæringen har potensiale til å produsere store mengder protein med lavt CO2-avtrykk. Da trengs det investeringer i næringen.

Forslaget til grunnrenteskatt bør harmonere med det.