Denne høsten har vi lest om Multe som mistet to valper, Lykke som led i timevis før hun måtte avlives, og Demona som døde etter fødsel. To hunder og en ku som ikke fikk hjelpen de trengte da det sto om livet. Fordi det ikke var veterinærer på vakt. Og det finnes mange slike historier. For i Norge i 2022 tar vi oss ikke råd til å ha veterinærer på vakt for dyrene våre lenger.

Alle kommuner i landet har et lovpålagt ansvar for veterinærdekning døgnet rundt, men akkurat nå bryter flere kommuner loven. Det betyr at dyreeiere i Harstad må kjøre helt til Narvik for å få hjelp utenom ordinær åpningstid. I Alta må de vente på veterinær fra Lakselv. Veterinærvaktordningen finansieres gjennom et øremerket statlig tilskudd. Tilskuddet har over lang tid nærmest stått stille og vært så lavt at det har gått ut over rekrutteringen. Og nå sliter altså en rekke kommuner med å fylle natt- og helgeskiftene.

Vi i Veterinærforeningen har ropt varsko i mange år. Og for ett år siden ble vi endelig møtt med forståelse – og en arbeidsgruppe. Vi er godt fornøyde med at det nå gjøres et grundig arbeid som utgangspunkt for en fremtidig bærekraftig veterinærordning for syke dyr. Men arbeidsgruppa ble ikke redningen for verken valpene til Multe eller for Lykke. Det kan virke som det ble redningen for regjeringen, når pengene over statsbudsjettet ble fordelt for 2023.

Når noen varsler om en krise, er det viktig for den ansvarlige å vise handlekraft. Og for politikere er det «å nedsette en arbeidsgruppe» et godt verktøy i den kassa. Da kjøper man seg tid. Men den tiden som går er dramatisk for dyr og dyreeier.

Vi hadde store forventninger til at regjeringen, som har innsett problemet, varslet en styrking av veterinærtjenestene og satt ned en arbeidsgruppe, også ville gjøre akutte grep.

Vi ble skuffa. For de øremerkede midlene til veterinærvaktordningen er tilgodesett med en økning på bare 2,6 prosent fra fjoråret. Det betyr i praksis at dyrlegene får mindre og ordningen svekkes ytterligere. Finansminister Vedum viser til at han har tatt bønder og dyreeiere i distriktene på alvor, ved å peke på arbeidsgruppa og rapporten som er ventet neste vår. Men før rapporten går i trykken går vi en ny vinter i møte der dyrs liv og helse står i fare. Det hjelper lite å gi bøndene milliarder av kroner i betaling for melk og kjøtt hvis kua er død før den kan melkes eller slaktes.

Et annet verktøy i myndighetenes handlingskasse er stortingsmeldinger. Nå venter en hel bransje på Dyrevelferdsmeldingen, der muntlige innspill ble innhentet før sommeren, og nesten 50 interessenter sendte skriftlige innspill før fristen gikk ut i september. Men i statsbudsjettet kan vi lese at meldingen nå er utsatt. Fordi regjeringen vil vente på EU. Ja, du leste rett. Landbruksministeren fra Senterpartiet vil vente på EUs gjennomgang av regelverket for dyrevelferd, før norske myndigheter sier sitt. Og med det har de også her kjøpt seg tid. Minst ett år.

Vi er selvsagt glade for at myndighetene både her hjemme og ute tar dyrevelferd på alvor, med et grundig arbeid i grupper og utvalg. Men det er ikke nok når krisen er akutt. Mens vi venter på nye, gode tiltak for fremtida, burde regjeringen sette av friske midler til medisinsk behandling av dyra våre nå.

Det er handlekraft. Alt annet er bortforklaringer.

Nå dreier det ­­­seg ikke lenger om å sikre dyrevelferd. Det dreier seg om å hindre lidelser hos dyra våre. Både store og små. Kjæledyr og produksjonsdyr. Fra Alta, Harstad, Vesterålen, Tolga og Bergen. Dyr som lider og dør på regjeringens vakt.