Den siste tiden så har det vært mye skriverier både i aviser og sosiale medier om mennesker med rusutfordringer som flytter inn i ordinære boligstrøk, hvor det bor pensjonister, barnefamilier, studenter og andre mennesker, som ikke har synlige rusutfordringer. Dette har kommet til uttrykk med mye utrygghet og usikkerhet og i noen tilfelle sinne.

Først vil jeg si at dette ikke er noe nytt. Det har vært motstand i mange år til både behandlingsinnstutisjoner som skal etableres (eksempelvis Tyrili på i begynnelsen av 80 tallet) og mennesker med rusutfordringer som skal bo og etableres i et ordinært bomiljø. Det har vært arrangert folkemøter og møter med velforeninger og diverse borettslag om de aktuelle situasjonene. Motstanden har vært veldig stor, og er det fortsatt.

Jeg opplever at Harstad er en by med mye varme og stort rom, også for mennesker som sliter. Dette er noe jeg ser daglig i byen vår. Samtidig er det en annen side. Alle ønsker å hjelpe og stille opp, men bare ikke akkurat her. Det passer ikke inn akkurat i dette området. Her bor det eldre, barnefamilier etc. Da lurer jeg på hvor skal disse menneskene bo? Hvor skal de være?

Først så vil jeg gjøre en ting klart; å ha en bolig er en menneskerett. Første gang dette ble slått fast var i FN`s menneskerettighetserklæring i 1948. Deretter ble rettighetene utdypet i 1966 og ytterligere forbedret i 2015. Nå het det ikke lengre bare rett til bolig, men rett til trygg bolig. Dette er en menneskerettighet som selvfølgelig gjelder alle. Både de med utfordringer og de uten, og det er her konflikten ofte kommer til syne. Er det mulig å få til et trygt og godt bomiljø for alle? Mitt svar på det er ja, det er fullt mulig. Kommer det hele tiden til å fungere optimalt? Nei, det tror jeg ikke, men jeg tror at de fleste konflikter kan løses med dialog, inkludering og samarbeid med den/de det måtte gjelde og offentlige etater. Men det krever noe fra oss som samfunn, og det krever noe av tjenesteapparatet rundt i kommunen og evt spesialisthelsetjenesten, avhengig av livssituasjonen til den enkelte.

Det er mange grunner til at mennesker med rusutfordringer ikke ønsker å bo i småhus eller samlet i egen boliglkomplekser. I en undersøkelse gjort av Iris (International Research Institute of Stavanger) for husbanken, var noen av svarene at de blant annet ønsket å skjerme seg fra rusmiljøer og rusmiddelbruk, uønskede besøk, kjøp og salg, familie kommer ikke på besøk og et generelt høyt konfliktnivå.

Men hva er dette "noe" som vil kreves av nærmiljø og bysamfunn. Det kan være mange ting, men for kommunen og evt andre tjenesteapparat, så er det oppfølging av

den enkelte som gjelder. Kanskje i samhandling med borettslaget eller velforeningen på et generelt grunnlag. Ofte handler motvilje om utrygghet. Å trygge omgivelsene rundt er en god innfallsvinkel. Dialog har vist seg i de fleste tilfellene jeg kjenner til å fungere svært godt. Veksthuset i Molde er et godt eksempel på det, der var det stor motstand og mange folkemøter når Veksthuset skulle bygges. Her valgte man å gå i dialog og konflikten ble dempet. Nå arrangeres det flere dugnader i regi av borettslaget som er 10 meter unna vekthuset, hvor dugnaden avsluttes med grilling. Dette er noe som både borettslaget og veksthuset ser frem til hvert år. Det samme ble gjort på Ila hybelhus i Oslo som var Norges største hospits. Gjennom å bidra til et godt felles bomiljø, styrkes fellesskapsfølelsen, mens utrygghet og skepsis senkes. Lokalsamfunnet får en mulighet til å se enkeltmenneske og ikke rusen.

Det som ikke fungerer er "rasling med sablene" som jeg endel ganger har opplevd, både her i byen og andre steder. Før menneskene har flyttet inn så er de allerede uønsket. Det kan ikke føles annet enn utrolig trist. Man blir ikke gitt en sjanse engang. Det blir skrevet artikler i avisen om at beboere vil ha sin nye nabo flyttet bort, at det må legges et kraftig press mot kommunen hvis dette skal være en permanent løsning eller også at de må flyttes til et annet, mer egnet sted. Ta deg to sekunder, og tenk deg selv hvordan det må føles å lese om deg selv i avisen på den måten. Jeg blir både provosert og trist.

Harstad skal igangsette prosjektet "Housing First". Kort fortalt så handler det om at bolig er en menneskerett, og ikke noe du må gjøre deg fortjent til. Prosjektet skal hjelpe den enkelte som har rus og/eller psykiske utfordringer i å få en trygg og god bolig, og bistå slik at boforholdet mestres på best mulig måte. Dette er et prosjekt som jeg ser frem til starter her i byen. Vi vil sikkert møte på mange av de samme utfordringene som har vært synlig den siste tiden, men jeg er sikker på at vi i fellesskap skal få til gode løsninger. Harstad er en liten by og det er noe vi i det daglige drar nytte av når man ser det fine samholdet som er her, la det gjelde ALLE.

Å bygge en god by for alle betyr at vi må dele på det gode, og på det vanskelige.