Dette innlegget ble først publisert på Nordnorsk Debatt

Professor Sven Holtsmark ved Institutt for forsvarsstudier er historiker og behersker russisk. Han var gjest i TV2 21. februar og kommenterte Putins flere timer lange TV-overførte tale til det russiske folk som skulle begrunne beslutningen om å godkjenne utbryterrepublikkene Donetsk og Lugansk som selvstendige. Putin brettet ut sitt kvasihistoriske syn på og begrunnelse for at likhetstegn kan settes mellom den russiske stat og russisk etnisitet, og for at Ukraina ikke har noen historisk forankring eller rett til være egen stat; Ukraina har eksistensberettigelse kun som del av Russland, hevdet Putin. Holtsmark prøvde så godt han kunne å finne dekkende ord da han ble spurt om hvordan han oppfattet Putin, men klarte ikke å finne noe bedre ord enn «pøbel».

Direktøren ved Fridtjof Nansens Institutt, Iver B. Neumann, traff spikeren på hodet, i dobbel forstand, da han i en kronikk i Aftenposten i fjor en gang skrev at Vladimir Putin opptrer som en som kun har en hammer som verktøy – og da kan det meste se ut som spiker. Putin har svingt hammeren ganske flittig de senere år, etter at hans moderniseringsprogram for de væpnede styrker har kommet så langt at han kan mønstre en formidabel land-, sjø- og luftmilitær kapasitet, med høy mobilitet og rekkevidde. Cirka en kvart million vervede soldater kan han mobilisere, hvorav om lag 70% er gruppert rundt Ukraina, og omtrent like mange reservister. Inntekter av olje- og gasseksport har tillatt denne militære kapasitets- og kvalitetsoppbyggingen og i tillegg tilført store beløp til statlige reservefond.

Men Russlands økonomi er likevel ikke større enn for et middelstort vesteuropeisk land, og næringslivet er preget av liten bredde og stort moderniseringsbehov; det er våpenindustrien som går best.

De straffetiltakene som er iverksatt av USA og EU-/NATO-medlemmer – Japan og Australia har fulgt på – vil virke som et kvelertak på den russiske økonomien, et kvelertak som strammes til ytterligere etter hvert som Putin går lenger i sitt overgrep mot Ukraina. Sanksjonene er i tillegg til å ramme økonomisk aktivitet generelt rettet inn mot Putin selv, hans familie, oligarker og andre i eliten, også i Dumaen, som har støttet beslutningen om å anerkjenne de to utbryterrepublikkenes selvstendighet og godkjent at Putin kan anvende styrker utenfor russisk territorium.

Det er i virkeligheten en mafia det tas kvelertak på nå. Vi snakker om oligarker som om de er del av et oligarki, et fåmannsvelde. I virkeligheten ser vi en gudfar på toppen av en organisasjon av kriminelle som systematisk plyndrer det russiske samfunn. Kleptokrati er en mer treffsikker beskrivelse. Det er ikke fnugg igjen av den demokratiske struktur som ble forsøkt stablet på bena etter Sovjetunionens kollaps, en struktur som president Boris Jeltsin ikke evnet å forankre i sine to perioder, og som Putin senere uthulet inntil det bunnivå det har nå, med diktatorisk presidentmakt i et latterlig, servilt styringssystem.

Nå må vi evne å se forbi Putin og se det russiske folk og deres situasjon i et lengre perspektiv. Det er tragisk for både ukrainere og russere det Putin har stelt i stand. Men selv om det er vondt at russere flest må lide under de trangere økonomisk kår som nå kommer, vil denne misnøyen nedenfra kombinert med misnøyen fra eliten som blir straffet kraftig på pungen kunne lede til at Putin kommer under et stadig kraftigere press, som kan ende med stor sosial uro, opptøyer og kupp. Det skal selvsagt mye til å felle en mafiaboss som omgir seg med servile og konspiratoriske FSB-offiserer og deres korrupte undergitte, men ingen mafiaboss har noen gang, noe sted kunnet føle seg trygg.

Ifølge USAs etterretning vil russiske styrker gjennomføre et militært angrep på bred front i Donbass-regionen i Øst-Ukraina og mot hovedstaden Kiev i nordvest innen få dager. Det vil i tilfelle bli en blodig affære. Ukrainske styrker er forberedt. Russerne vil ha fremgang den første tiden, men så går krigen gradvis over til mer geriljapregede former. Ukrainerne har registrert hundretusen-talls frivillige som vil bite fra seg og gjøre livet surt for de russiske soldatene.

Den katastrofale krigen i Afghanistan i 1979-1989 vil blekne i forhold. Ikke bare vil de militære kostnader bli skyhøye, rent økonomisk, men antall likposer tilbake til russiske familier vil også bli høyt.

Putin kan oppnå en kortvarig bølge av begeistring for rask besettelse av Donbass-regionen, som har en stor russisk minoritet som da reddes fra Kiev-regjeringens folkemord, som Putin faktisk har fått seg til å si ved et par anledninger

I Kreml har Putin sittet som en dukkespiller i et klassisk figurteater. Den delen av spillet som vi i vest ikke har sett så godt, har skjedd på Putins hjemmebane. Betydningen av det kom veldig klart frem i den nevnte flere timer lange tale sist mandag til det russiske folk. Det er den scenen som er viktigst for Putin. Det er hans maktposisjon frem til 2036 og deretter et tilbaketrukket liv i luksus som er hans egentlige prosjekt.

Han har verken en aristokratisk eller ideologisk forankring for sin maktposisjon, slik hans forgjengere har hatt gjennom århundrene. Han må bygge sitt eget image, og siden russeres kollektive hukommelse er nasjonal storhet i perioder med sterke statsoverhoder, har Putin lagt listen deretter.

Når han kommer anstigende gjennom fem meter høye, gullbelagte dører i Kreml, åpnet av vaktsoldater i uniformer fra tsartiden, skal hans egentlige forankring i et miljø av kriminelle, voldelige gategutter i St. Petersburg trylles bort for det russiske folk. Det er like teatralsk som det er patetisk.

Den pøbelen som professor Holtsmark så, er den Putin som nå er i ferd med å overstrekke både sine intellektuelle og materielle ressurser. Vi må stå han av!