Når jeg vokste opp var det alltid noen å leke med. Jeg hadde min aller beste venn: Naturen.

Den var alltid der enten det regnet, snødde eller blåste. Det var alltid noe nytt å gjøre eller oppdage og ikke minst, lære. Vi kunne være timevis rundt en liten froskedam for å lete etter rumpetroll og frosker. Vi snudde hver stein i fjæra i jakt på tangsprell og klatret så høyt opp i trærne at de begynte å bøye seg.

Det var alltid skrubbsår på knærne og noen rasp etter busker på armen.

Men så kom ungdomsårene og sakte vokste vi fra hverandre, jeg og naturen. Eller: Jeg gjorde det, naturen forble den samme.

Nedtråkkede stier ble byttet ut med fortau og sand til asfalt. Selv om naturen var der hele tiden så hadde vi mistet kontakten, selv til tross for at jeg viste hvor gøy vi hadde hatt det sammen opp gjennom årene. Men en dag begynte jeg å kjenne på savnet. Kaffe latten og cortadoen smakte ikke like godt lengre og bylarmen begynte å bli støyende. Kanskje vi skulle møtes en dag og finne på noe?

Jeg var vant til å leve livet i høyt tempo, så da ble det løping i skogen og helst opp på fjell. Naturen skulle nytes og trekkes inn raskt og helst filtreres gjennom noen øretelefoner med hamrende musikk. Vi var sammen, men det var overfladisk.

Men en dag måtte jeg ta en lengre pause fra terrengløpeskoene og prøve og finne på noe nytt vi kunne gjøre sammen. Kanskje noe som var nyttig og gøy for begge to og ikke bare den ene, for en gangs skyld?

Strandrydding ble på overraskende vis tingen vår.

Timevis ble brukt på ulike strender, i forskjellig vær og årstid mens man vasset i råtnende tang fylt med tau og plast. Nå skulle ikke alt gå raskt, men sakte og nøysomt. Musikken var byttet ut med fugleskrik og bølgeskvulp. Jo oftere vi var sammen fikk jeg lyst til å lære mer om vennen min, og jeg interesserte meg for å vite hvem min venn egentlig var.

Hva heter de forskjellige tangartene og fugleartene? Hvordan lages skummet i vannkanten? Det er så mye jeg vil vite for å bli bedre kjent og knytte enda tettere bånd.

Gjennom strandrydding har vi tilbrakt utallige timer sammen og gjort mye godt for hverandre. Jeg har ryddet i naturen og naturen har gitt tilbake, ikke i form av penger, men i opplevelser som ikke kan beskrives bedre enn «du måtte ha vært der». Jeg opplever selv at jeg har endret syn på en del saker og verdsetter mer enn før. Selv om det er mer behagelig å sitte inne i regnet å se på Stranger Things på Netflix, så husker ingen sin beste dag foran TV'n ... eller mobilen for den saks skyld.

Jeg trodde jeg hadde opplevd natur før, men nå oppleves det nærmere og mer ekte. Jeg sitter ikke I salen men er nå med i forestillingen.

En av de mange fine opplevelsene var da jeg gikk og plystret sammen med en sandlo som sang tilbake og som faktisk slo følge med meg hele veien til enden av stranda og hele veien tilbake. Det utrolige er at den fortsatt gjør det hver dag jeg er der

Jeg fylles med ærefrykt og ydmykhet for å få være i naturen og takknemlighet for at vi har vårt vennskap. Jeg gleder meg til å være sammen i regn, sol, tåke og vind, og til å se nye sider av den, for det er så mye jeg ennå ikke har sett. Ingen bølger er like og stranda ser annerledes ut enn den gjorde i går.

I år hadde jeg som mål å «nyte mindre ting mer.» Bare med å senke farten opplever jeg å se mer og legge merke til de små detaljene.

At jeg har funnet tilbake til min venn naturen, gjør at jeg vil vise den frem til andre, spesielt mine barn. Jeg ønsker å la dem se det jeg har sett og få et godt forhold for at de skal holde kontakten og fortsatt «henge sammen» selv om de blir eldre.

Naturen er faktisk mye kulere enn du tror når du først blir kjent med den.

Naturen og jeg er barndomsvenner, til og med bestevenner.