Gå til sidens hovedinnhold

– Jeg har tenkt det kan bli ukomfortabelt å måtte se dem i øynene

Jeg var redd for å eksponere meg, og kanskje har du tenkt det samme.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Så har dagen kommet. Jeg, journalist Marte Fredly-Steen (27), har tatt min første celleprøve. Dagen jeg har utsatt i to år har kommet og jeg har motet meg opp til å ta med meg iHarstads lesere på det hele. Litt merkelig kanskje med tanke på at en av grunnene til at jeg har utsatt prøven er fordi jeg synes det hele er utrolig kleint.

De to årene etter jeg fikk mitt første brev fra Livmorhalsprogrammet har jeg hatt mannlige fastleger. Det er ikke dem som personer som har gjort at jeg har utsatt det hele, men at jeg personlig har tenkt det kan bli ukomfortabelt å måtte se dem i øynene ved en annen anledning og vite hva de har sett. Jeg har vært redd for å eksponere meg selv på den måten foran en «fremmed», vært redd for at det skal gjøre vondt, usikker på hvordan jeg ser ut. Det kan hende du har tenkt de samme tankene selv.

Men etter å ha intervjuet Charlotte Kristiansen, lege i spesialisering ved UNN Harstad, og Ine Elise Hartz Ulvær som fikk livmorhalskreft tok jeg et lite oppgjør med meg selv. Unnskyldningene jeg hadde gitt meg selv ble i det store bildet små og irrelevante. Og hva hvis noen som har gruet seg på samme måte som meg kan bli forsikret om at det ikke er skummelt eller vondt ved at jeg tar med meg kameraet inn til Charlotte og bare hopper i det?

Les også

Celleprøven reddet Ines liv: – Det er så inderlig mye verre å få kreft

Jeg er ikke interessert i å bli en del av statistikken. Det tror jeg ingen er. Og jeg har full forståelse for at det føles ukomfortabelt å skulle ta den prøven. Men som Ine sa «Man må finne ut av hvorfor man gruer seg og likevel bare gjøre det».

Jeg fant ut av hvorfor jeg har gruet meg og gjorde det hele til en av de kleineste settingene jeg kan tenke meg: Med mannlig kollega som filmet det hele og en tidligere kilde som gynekolog. Det eneste som kunne gjort det hele mer kleint må ha vært hvis hele familien min var med inn på undersøkelsesrommet og sto på feil side av det grønne kledet. For meg gjorde ikke prøven vondt på noen som helst måte, og jeg trodde Charlotte tullet da hun sa vi var ferdige fordi det hele gikk så fort.

Jeg som ikke trodde jeg skulle klare å se fastlegen min i øynene etter en celleprøve har ingen problemer med å forholde meg til kollegaen min som jeg ser hver eneste dag. Nå har jeg tatt celleprøven og føler at jeg er tom for grunner til å utsette den neste. Jeg håper at videoen kan få dem som gruer seg til å gjøre det samme.

Les også

Rundt 300 kvinner får diagnosen årlig: – Alle burde begynne screeningen når de er 25 år