De siste dager har vi kunne lest om dyreeiere som er fortvilte pga manglede veterinær på vakt i Harstadregion, og der de har måtte kjørt til Narvik for å få hjelp. Jeg skjønner fortvilelsen, det er ingen god situasjon å stå i. Verken for eier eller dyr.  Som bonde som har både småfe og storfe er situasjon enda verre. Jeg kan ikke legge en syk ku i baksete og haste av gårde til Narvik. Det hadde tatt seg ut. 

Men situasjon i Harstad er dessverre ikke unik, veterinærmangel er et tilbakevende tema som skaper frykt og lidelser. Frykt for at du faktisk ikke vet om du kan få hjelp i akutte hendelser og unødvendige lidelser for dyr som ikke får den hjelpen de trenger. Som nevnt er dette ikke unikt, dessverre. Det rettes skyts mot kommunen, og det er ingen tvil om hvem sitt ansvar det er, men hva skal man gjøre? Det lyses ut veterinære stillinger, og vaktstillinger, men det er få eller ingen søkere. Dette er situasjon flere plasser i landet, ikke bare i vår region. Det gjør det ikke mindre alvorlig, men dette handler ikke bare om at vi i kortere perioder har vært underbemannet angående veterinærer. Dagens ordninger er ikke gode nok. 

Jeg har full forståelse for at flere av byens veterinærer ikke ønsker å ta på seg mer arbeid enn det de har i dag. De jobber allerede mye, i et tøft yrke. Vi kan ikke forvente at de skal jobbe 120-140 prosent stilling. Det må sies, at vaktordningen kommer på toppen av ordinær arbeidstid. 

Det å jobbe som veterinær i distriktene, spesielt for stordyr er kanskje ikke det det var en gang. Det er lange dager, mange timer bak rattet og tidvis ensomt med stor belastning.  Undersøkelser om veterinærers arbeidsbelastning og psykisk helse er ikke noen positiv lesning. Etterspørsel etter veterinærer er høy, og det utdannes ikke mange nok.  Det i tillegg til økt søkelys på regulert arbeidstid, medfører at det rett og slett er mangel på veterinærer. Her som i mange andre saker er det i distriktene vi kjenner det først.

Regjeringen har besluttet at det skal utarbeides en stortingsmelding om dyrevelferd. I arbeidet med meldingen vil vi se nærmere på utviklingen i norsk dyrehold og husdyrproduksjon - og på ny kunnskap om dyrevelferd. I tillegg har Mat- og landbruksdepartementet satt ned en arbeidsgruppe som skal foreta en grundig gjennomgang av tilgangen på veterinærtjenesten i Norge. De møttes for første gang i august og skal levere et resultat innen seks måneder. Der skal de foreslå en liste over konkrete tiltak, og utrede alternativer innenfor gjeldende budsjettrammer.  

Selv om dette handler om ivaretakelse av enkeltindivider, har det også en annen dimensjon. En dimensjon som jeg opplever ikke har vært fokusert på i senere tid. Vi snakker her om en av forutsetningen for kunne ha norsk matproduksjon i hele landet. For uten at vi har veterinærer som kan komme ut på den enkelte gården, for å ivareta utfordringer og sykdomstilfeller i norske fjøs, vil vi ikke kunne opprettholde den spredte matproduksjon slik vi ser i dag. Dette kan vi ikke finne oss i. Vi som faglag må sikre at vi har like forutsetninger for å drive matproduksjon I hele landet og da er en fungerende veterinærtjenesten I hele landet helt avgjørende. 

Matproduksjon er definert som en samfunnskritisk infrastruktur i Norge.  Veterinærene er en vesentlig del av den strukturen. Uten de kan vi ikke lengre garantere for trygg norsk mat. Dette handler om beredskap og mattrygghet. Vi kan ikke akseptere at vi har perioder uten veterinærer på vakt, eller at vi blir henvist til å måtte frakte (små) dyr i bil i flere timer.  Ansvaret ligger kanskje på kommunalt nivå, men problemet er av nasjonal størrelse. Behovet for at det må finnes nye og bedre løsninger er prekært.