«Det e ikkje lov å dryle» var min siste beskjed til barna, men de hørte ikke etter. Det føltes som en iskald tsunami. Snøballene haglet og traff. Ikke bare traff de. De traff godt. Øyet, øret, skrittet og mobilen jeg holdt i hånda. Jeg får takke meg selv. Hadde en tosk gitt meg klarsignal på at jeg kunne kaste snøball på han, hadde nok jeg også satset på en headshot.

Da røyken, eller snøfokket, hadde lagt seg var det å sjekke bilderullen på mobilen. Hadde jeg klart det? Fikk jeg blinkskuddet? Nei. Tydeligvis ikke. De eneste som traff blink var barna. Det var bare å gjøre seg klar. Vi måtte gjøre et nytt forsøk.

Grunnen til at bildet skulle tas var et arrangement på Slottet sykehjem. En gang i året inviterer de elever fra Seljestad barneskole, og iHarstad var der for å dekke festen. De ansatte var utkledde, det ble grillet pølser, og barna, beboerne og ansatte gikk til angrep på hverandre med snøballer. Som på alle fester ble det spilt musikk. Fra anlegget blasta gammeldans og trekkspillmusikk så det rykket i dansefoten hos selv de mest tunghørte beboerne.

Saken leser du her

Barna gjorde seg klar til et nytt forsøk. Forholdene var perfekte, og selv barna med strikkavotter klarte å klappe sammen frosne kanonkuler. Jeg var klar. I alle fall trodde jeg det. Nok en gang suste snøballene mot meg, og nok en gang traff de. Snøen trengte seg ned i nakken. Det iskalde smeltevannet rant nedover ryggen min.

Jeg så over bildene, men til min store skuffelse hadde jeg klart å dekke over linsen med fingeren. Alle bildene var ødelagte.

Til barnas store glede fikk de nok en gang lov til å kaste på den forsvarsløse fjotten. Lettere skjelven stilte jeg meg opp. En gang til. Denne gangen måtte det gå. Alle treffene i hodet må ha gjort meg litt susete. Jeg kan sverge på at jeg så en av ungene fylle snøballen med grus, og var det en stein jeg så en av de andre barna stå med?

– Tre

– To

– Én

– Kast!

Thump, thud, smash og splash. Det var som å gå i ringen med en illsint Mike Tyson. Jeg gjorde det jeg kunne for beskytte hodet mens jeg knipset febrilt med kameraet. Gongongen lød og jeg sto der utmattet. Hadde jeg fått bildet, eller måtte jeg opp i ringen enda en gang?

Der var det. På det ene bildet kunne man klart se snøballene som suste mot meg. I bakgrunnen var det glade og smilende barn. Jeg hadde det jeg kom for.

Ok, så er det kanskje ikke verdens beste bilde. Det blir neppe å skaffe iHarstad en Pulitzerpris. Spør du en profesjonell fotograf er det sikkert mye som kunne vært gjort annerledes, både med lys, fokus og så videre, men jeg var fornøyd. Bildet viste glade og lekne barn. Akkurat det denne festen dreide seg om. Jeg synes det er helt supert at sykehjemmet inviterer barna og skaper fest og moro for beboerne. Kanskje er det barn som ikke er så heldige å ha besteforeldre i livet sitt lenger, og kanskje barnebarna til beboerne bor i en annen del av landet.

Glad og fornøyd satte jeg meg i bilen og satte kurs mot kontoret. Våt og kald, men det gjorde ikke noe. Gleden jeg hadde sett hos alle som var til stede varmet. Det blir nok ikke noe Pulitzer. Den går nok til noe større og viktigere enn en liten snøballturnering på et sykehjem i Harstad. Men diplom fikk jeg. Ved siden av meg lå det et flott stykke papir med skriften Yukigassen 2022, og det var mer enn godt nok for meg.