Filmen «Kampen for kysten» er et portrett av mannen som så bak sløret av den norske moderniseringspolitikken allerede for 60 år siden – og innså hva som var i ferd med gå tapt i Nord-Norge.

Ottar Brox har snakket for Nord-Norge i hele sitt 91-år lange liv. Som forsker har han snakket med folk som i generasjoner har levd i landsdelen. Og han fant ut at det å leve i værharde, tilsynelatende ugjestmilde omgivelser, var langt fra ufornuftig.

Det var faktisk økonomisk smart – maten kom jo til folk her. Den svømte nær sagt i land og lot seg fange.

En modernisering av Norge, uten å ta hensyn til den økonomiske kunnskapen til fiskerbonden, var et feilgrep mente Brox.

Og ble kalt bakstreversk. Nord-Norge skulle bli en fullverdig del av landet, sa Einar Gerhardsen. Det innebar å bli en del av industrialiseringa på de sentrale myndigheters premisser.

Men Ottar Brox så at denne moderniseringspolitikken egentlig var en politisk styrt avfolkning av landsdelen ved at de nære naturressursene ble tatt ut av folks hender.

Folk ble rett og slett stødig manipulert vekk fra det gode livet i nord. Av politikere som så på det som et lite lønnsomt, økonomisk og kulturelt mindreverdig liv.

«Kampen for kysten» viser lite nytt for mange som har fulgt med i nordnorsk samfunnsdebatt. Men bruken av arkivmateriale gjør tapte slag smertelig levende.

I 60 år har Ottar Brox skrevet og debattert om konsekvensene av fiskeripolitikken i nord, blant mange andre viktige samfunnstema.

Brox sin bok «Hva skjer i Nord-Norge?» og oppfølgeren «Nord- Norge. Fra allmenning til koloni» har indirekte ført til at patriotiske viser om nordlendingen har blitt skrevet, og at teateroppsetninger om Kjell Inge Røkke har blitt satt opp.

Boka har inspirert ny forskning om eierskap og forvaltning av naturressursene, men også om nordnorsk identitet.

Det har gjort Brox både til en nordnorsk ikon, og en betydningsfull intellektuell i norsk samfunnsliv. Omstridt og motarbeidet, Brox har alltid respektert vanlige folk som kompetansebærende.

Hans liv fremstår som et grunnleggende humanistisk prosjekt.

Men dokumentarfilmen om den 91-årige professoren fra Senja forteller også om en pågående kamp. For Brox er til tross for sin modne alder også en mann for fremtiden.

Riksrevisjonens rapport viste så sent som i 2020 at man også i senere tid har bevisst tatt kystfisket fra kystsamfunnene. I tillegg har dommer i Høyesterett, og anbefalingen fra Havbruksskatteutvalget gitt Brox rett i flere av hans analyser.

De økonomiske aspektene ved utviklingen i kystsamfunn må tas opp politisk og den ballen må vi alle være på. Den nye kvotemeldinga som kommer i løpet av dette året er et av resultatene av Riksrevisjonens utredning. Og grunnrenteskatten som innføres på oppdrett, er også et ledd i denne politiske utviklinga.

Men vi, som bor i nord, bør også virkelig ta oss tid til å diskutere om vi ikke bør ta en ny kamp for kystidentiteten, også.

Kredit: Original film

Feilprioriteringer i fiskeripolitikken har hatt en klar økonomisk betydning for kystsamfunn i nord. Men det har handlet om mer enn økonomi. Det har også handlet om tap av identitet – og dermed tap av eierskap.

Velferdsstatens utvikling og de moderne livene vi lever, er selvsagt gode liv også i nord. Det norske oljeindustrieventyret har tjent oss godt, også i nord.

Likevel sitter jeg igjen med en ekte følelse av tap etter å ha sett «Kampen for kysten». Ikke fordi jeg er særlig nostalgisk av meg. Eller egnet til å bli kystfisker.

Men fordi ved å være frakoblet fra kystkulturen og kystidentiteten, er vi også frakoblet fra betydningen av nedarvet kunnskap.

Og det er lite fremtidsrettet i en verden der lokal mat, sirkulær økonomi, gjenbruk, økologisk bærekraft, miljøvern og selvberging blir stadig viktigere politiske og personlige målsettinger.

James Rebanks tok opp denne koblingen mellom identitets- og kunnskapstapet i sin bok «Sauebondens liv». Rebanks var odelsgutten til en gammel slektsgård i naturreservatet og turistmagneten Lake District. Han endte opp med å flytte fra familiegården.

Presset på å få landbruket industrialisert fjernet ham og familien fra identiteten som sauebønder som har formet eget kulturlandskap i hundrevis av år. Den nedarvede kunnskapen de hadde hegnet om, fikk ingen plass det moderne, intensive landbruket.

Men jo mer utdanning Rebanks tok, og han ble internasjonal kapasitet i sitt felt, desto mer sikker ble han at det var en økologisk og samfunnsrelevant verdi i nedarvet kunnskap. Og den verdien kan overføres til moderne liv, kan funke i moderne økonomi, og bør informere moderne valg.

De livene som folk har levd i langs kysten i nord i flere tusen år, med nærhet til egen mat som man fanget ved hjelp av egne evner, var også et elsket liv.

Et sted i «Kampen for kysten» minnes Brox da faren tok ham og broren med på seifiske en sommerdag. Ved dagens slutt slo de opp telt og la seg godt til rette på skjellsanda. Han forteller om å våkne morgenen etter, mens andre sov, og ta innover seg hvor godt livet var.

Ottar Brox er 50 år eldre enn meg. Men også jeg har hatt denne opplevelsen som 13 år gammel, nyankommet flyktning til Norge. Også jeg har rodd ut og fanget fisk, for å spise blodfersk seimølje kokt i fjæra i midnattsol.

Også jeg har kjent at dette var et godt liv.

Og det slår meg at de menneskene som viste meg det livet, i stor grad er borte. Folk som har den instinktive forståelsen for hva den historiske nærheten til kystfisket i Finnmark, Troms, Nordland betyr – de blir det færre av.

Og de som er igjen tenker kanskje aldri på selvfanget seimølje som uvurderlig kultur. En kultur som kan peile retning for økonomi og samfunnsutvikling i fremtiden.

Men de burde det. Vi burde det.

For fremtidens skyld.