Det var ikke inkompetente lærere som var grunnen til at jenta mi fikk «skolevegring».

Det var ikke fordi hun var syk, hun fikk «skolevegring».

Det var skolesystemet som ga jenta mi «skolevegring».

Det var skolesystemet som gjorde henne syk. Som gjorde at hun fikk ufrivillig skolefravær, og mistet over to år med undervisning.

Hun hadde flere kjempeflinke lærere med altfor mange oppgaver, altfor lite tid, altfor stort ansvar og altfor få hjelpere rundt seg.

Klassen var altfor stor, og elevene i klassen hadde utrolig mange ulike utfordringer som trengte tilrettelegginger, spesialundervisning og andre tilpasninger.

Jeg vet at flere av elevene i klassen bare var fem år da de begynte på skolen. Jeg vet med sikkerhet at den stille, skoleflinke jenta mi ble helt borte i denne gjengen. Og jeg vet at lærerne varslet ledelsen om arbeidsforholdene.

At flere av de kjempeflinke kontaktlærerne som hadde klassen, sa opp jobben sin, fordi de så de ikke klarte å strekke til.

Jeg vet at helsesøster var bekymret for klassen, og sa fra.

Jeg vet at PPT sa tydelig fra om behovene i klassen. Men de ble ikke hørt.

Jeg vet også at ledelsen nok ønsket seg en annen situasjon på skolen, men at de ikke fikk midler fra kommunen til å gjøre noe med det, og jeg vet at denne klassen ikke var unik.

Jeg vet at hvis skolen skal bli bra, hvis skolen ikke skal gjøre flere barn syke, trenger vi flere lærere. Vi trenger flere barne- og ungdomsarbeidere, miljøterapeuter og spesialpedagoger.

Vi trenger flere klasserom på skolen, og flere som tenker nytt. Vi trenger muligheter ingen lærer kan gi aleine i et klasserom med 25 elever. Vi trenger rom for praktisk læring, rom for at selv de rolige kan bli sett.

Rom for lek, og rom for ordinær undervisning i små grupper.

Vi trenger at skolen blir sett på med nye øyne ... for at lærerne vi har skal bli, og for at nye skal velge å komme til.

Vi trenger at skolen er med på utviklinga i samfunnet.

Vi trenger et skifte i hele skolesystemet.