Men, noen ganger må man faktisk kalle en spade for en spade: All kunst er ikke vakkert, og søppel er ikke kunst!

Det er et stort engasjement knyttet til den nye parken som skal etableres mellom Holstneset og Hamneset. Eiendomsutviklerne står for den største delen av regningen, men også kommunen skal betale litt. Parken skal blant annet inneholde «kunst» som består av gamle bildekk på noen stolper og noen installasjoner for hekkende måker.

Borettslagene på henholdsvis Hamneset og Holstneset får denne parken som en del av sitt nabolag. De ønsker ikke denne kunsten velkommen. Selv om parken er offentlig og tilgjengelig for alle, er det lett å forstå beboerne. Beboerne argumenterer med prosess, demokrati og at man ikke har blitt lyttet til. Det er også lett å være enig med beboerne om dette.

Men kjernen i saken handler hverken om prosess eller demokrati. Det handler om denne kunsten er vakker eller ikke. Siden kommunestyret i Harstad skal ta stilling til saken, mener jeg det er nødvendig å være ærlig om hva jeg mener om denne kunsten. Jeg finner ingen ord som er mer treffende, enn at det er stygt. Kort og godt stygt.

Det har nærmest blitt en vedtatt sannhet at kunst og utsmykking handler om at «det er øyet som ser». Eller sagt med andre ord, at det er opp til hver enkelt å avgjøre for sin egen del hva som er vakkert eller ikke. Jeg er enig i at det må være slik når det gjelder hvordan folk velger å pynte sin egen stue. Når det derimot er snakk om å pynte og utsmykke gater, torg og parker, må man kunne ha en ærlig debatt om hva som er fint og hva som er stygt.

Mange politikere synes det er så vanskelig å ta stilling til kunst. Det er fordi man er redd for å gjøre seg selv til smaksdommer over hva som er fint eller stygt. Derfor synes man det er best å la andre ta beslutningene. Juryer, kunstutvalg og andre skal bestemme, men helst ikke de som er valgt av folket for å ta beslutningene. Har man såkalt «kunstfaglig kompetanse» er det enda bedre. Får man som politiker først en sak om kunst man skal ta stilling til, begrenser man seg til kun å diskutere prosesser. Jeg mener det er et uttrykk for politisk feighet. I alle fall når kunsten skal utsmykke våre fellesområder, og enten helt eller delvis skal betales av folkets skattepenger.

Kunst er ikke det største problemet vi står overfor i Harstad. Eksempelvis er situasjonen i eldreomsorgen og hva vi skal gjøre med de stadig mer galopperende strømregningene langt viktigere. Men har først et kunstverk blitt satt opp, skal det mye til for å få det fjernet. Selvsagt med mindre det er en statue av en mann over femti år som en gang har ment eller gjort noe som ikke lever opp til standarden som settes av vår tids yppersteprester.

Derfor mener jeg det er viktig at kommunestyret lytter til beboerne i området og sier nei til denne kunsten.