Norsk fotball er i rivende utvikling. Dyktige folk, flere folk, større organisasjon og flere organisasjoner. Veloverveide tanker basert på grundig forarbeid omsatt i fornuftige prosjekter, begynner nå å virke. Mye bygd på hva tidligere ledere og trenere utrettelig arbeidet ut til beste for norsk fotball. Et meget godt grunnlag er lagt for de som virker i organisasjonen nå, og de som kommer etter oss. Ved å innhente kunnskaper om og erfaringer fra gode utviklingsmiljøer ute i verden, er arbeidet også på en måte kvalitetssikret. Kursen er staket ut og organisasjonene er i fint driv på mange områder.

Allerede nå kan vi se at spennende spillere begynner å tre frem på arenaen og fyller opp våre landslag. Noen besitter ferdigheter som kan kalles for bærekraftige, ved at de holder mål også på den internasjonale arenaen.

Selv tenker jeg iblant på at egentlig mangler vi nå bare en ting i norsk fotball; nemlig å på en eller annen måte få barn og ungdom til å spille enda mer smålagsspill, både lenge og oftere. Selv om de gode gamle løkkene er borte, og spillerne vitterlig allikevel er blitt bedre, tror jeg at den frie fotball-leken må tilbake i en eller annen form skal vi få frem noen utøvende fotballartister som også evner å lese spillet som en artist. Fortidens store spillere var også særdeles gode individualister og hadde nok det til felles at en god del løkkefotball var unnagjort før de ble seniorer. Man ser liksom på de beste at de har praktisert mye spill i unge år. Man behandler ballen på en naturlig og trygg måte, og ser muligheter og løsninger som bare mye smålagsspill kan ha bidratt til.

For meg er formelen enkel, man må spille spillet for å bli god til å spille spillet. Er denne antakelsen riktig er det vel bare å begynne å registrere timer med smålagsspill pr. uke, måned og år og få dette regnskapet til å stemme med et oppsatt spilletidsbudsjett. I bunn og grunn er det vel den eneste løsningen. Timer med smålagsspill på fellestrening slås sammen med antall timer med smålagsspill på fritiden. Kan man se for seg at en småguttespiller bør ha klart ca. 600 timer pr. kalenderår. Jeg tror det er fullt mulig å oppnå, hvis det selges inn som viktig og til nytte for spillernes ferdigheter.

Mange sentrale ferdigheter trenes best gjennom spill

Å kunne ta av press i et mottak.

Å få trent på timing og presisjon med tanke pasning.

Å føre/drive ballen fremover i stor fart med aktive 1F og 2F foran seg, og skaffe seg denne spesielle ferdigheten/evnen til å unngå en taklingsfot som er på vei.

Å skape sjanser for andre eller selv forsøke på et gjennombrudd.

Å bruke ulike fintevarianter til ulike situasjoner.

Å lære seg å ha oversikt over hvor med- og motspillerne befinner seg til enhver tid.

Å score mål selvsagt (helst med keeper).

Alt dette, og mer til får man trent på gjennom det ferdige spillet. Og gjennom smålagsspill vil gjentakelsene i gunstige læringssituasjoner bli særdeles høyt.

Til slutt blir det automatisert og blir spillerens samlede funksjonelle ferdigheter. Vanskeligere er det ikke. Artister er sannsynligvis umulig å instruere frem, fordi artisteri innebærer en god del frihet, en god del utprøving og mange repetisjoner, en god del selvregulering, en god del mislykkede forsøk både på det som

er mulig, og umulig, samt en god del spilleglede når det passer for spilleren å trene lenge av gangen med høy motivasjon. Og det er ikke sikkert at det alltid er mandag og onsdag kl. 17.00.

– Man skal spille mange cupfinaler for å overgå gleden ved å spille på løkka i timevis, sa Arild Berg. Det er et utrolig beskrivende uttrykk fra en som vel i grunnen selv var et produkt av løkkefotballen, og han var ekstraordinært god. En artist, som sin far.

Løkka er borte. I stedet er barne- og ungdomsfotballen organisert og standardisert. Fellestreninger har som oftest vært bygd opp som en voksentrening. Kan artisteri oppstå via det? Neppe. Men kan det allikevel komme gode spillere ut av det? Ja. Derfor tror jeg det er totalt umulig å kunne tenke seg en Maradona eller en Laudrup utviklet i Norge med skolerte trenere som leder an fra første fellestrening i 4–6 årsalderen.

De situasjonene de var egoistiske i, og prøvde ut mulige kreative løsninger på, ville nok ha blitt slått ned på. Det spesielle var jo at de også var utrolig dyktig i sitt pasningsspill, med en timing, presisjon og et handlingsvalg som var blant det beste vi har sett i fortid og nåtid. Ble handlingsvalgene særdeles god fordi de var trygge med ballen, og dermed hadde litt bedre tid på seg? Det har garantert en sammenheng.

La spillet gå i timevis

Jeg har sett mange barne- og ungdomstreninger gjennom 50 år. Jeg tror jeg aldri har opplevd noen trenere som ikke har foretrukket pasningsspill foran individuelle forsøk på noe ekstraordinært under kampens gang. Man har vel knapt akseptert balltap fordi et forsøk på dribling/føring finting ble mislykket der og da. Noen forsøk endte vel også i baklengs etterfulgt av noen mishagsytringer som lignet på «slutt å drible» eller «spill ballen». Ekstraordinært gode spillere kan man ikke instruere frem, de må spille seg gode og erfare gjennom spillets gang, helst så mye som mulig «uforstyrret». Et skjevt ord fra folkene rundt seg og dribleren kan være «død», og kanskje gleden med.

Fordelen med smålagsspillet er at man kan begynne å spille direkte ved ankomst spillebanen. Løkkefotballen den gang den eksisterte, inneholdt hverken oppvarming, uttøyning eller andre ting som ellers har fått plass i en organisert fellestrening i regi av klubben. Raskt i gang og la spillet gå i timevis. I den grad det skulle finnes hemmeligheter innen fotballopplæring må det være at dine ferdigheter vil henge sammen med hvor mye smålagsfotball du orker i unge år, eller makter å skaffe deg tilgang på. De som orker mest, blir som regel best. Man bør vurdere premiering knyttet opp til mengde smålagsspill i den hensikt å få barna ut og i gang med spill på fritiden.

Jeg har tenkt på om ikke det hadde kommet en annen type spiller ut av flere år med smålagsspill enn gjennom en strukturert og organisert fellestrening 1–2 ganger i uka i de viktige årene fra 4 til 12, uansett hvor godt det ble instruert, veiledet og tilrettelagt. Jeg tror jeg har rett. Vi har og har hatt mange gode spillere i norsk fotball som har klart seg på den internasjonale arenaen, men artistene har vært få.

Ja, bortsett fra Tom Lund og et par fra familien Berg da. Men hvorfor er Tom Lund den siste ballføreren/ balldriveren vi har hatt i norsk fotball på sitt nivå. Han la jo opp i 1982, det er jo snart 40 år siden. Var han et produkt av løkkefotballen eller den organiserte gjennomstrukturerte barne- og ungdomsfotballen? Sannsynligvis den første. Og ferdighetene var jo interessant langt utover landegrensene. Han lignet jo ganske mye på Cruyff vel? Så mye at Ajax ville kjøpe ham og de var vel ikke de eneste som kunne tenke seg han på laget sitt. Og at han spilte i 3.-divisjon virket å være helt uinteressant så lenge ferdighetene var der. Og det var de jo til gagns, som evnen til bl.a. kraftfulle gjennombrudd med god ballkontroll.

At en ny ballfører av samme klasse ennå ikke er dukket opp, har nok noe med at det å løpe med ballen ikke nevnes eller kanskje ikke aksepteres, spesielt dersom man enda ikke er god nok, men har lyst å bli god til akkurat det. Og kanskje enda bedre, har potensial til det. Pasningen har rangen før den burde det. Kan det bety at alle spillerne er i ferd med å bli like i sine ferdigheter fordi man bare deltar på fellestreninger? Er friheten og kreativiteten til å løse situasjoner på egen hånd borte? En som dog har litt av dette i seg er jo Vålerengas Aron Dønnum. Det er noen ferdigheter der som virker spennende. Han vil nok bli prøvd ut på den internasjonale arenaen. På damesiden skiller jo Graham Hansen seg klart ut med slike ferdigheter, også i verdensmålestokk. Hva har hun gjort for å bli så god som hun er?

Dribling er første prioritet i unge år

I den grad man kan si at spillere på høyeste divisjonsnivå i Norge sliter med noe ferdighetsmessig, kan det se ut som at de sliter med de samme tingene:

● Ballmottaket kan iblant virke litt hardhendt.
● Man bruker for mange berøringer før den ligger i best mulig posisjon for neste trekk, enten det er skudd eller pasning, og tar noen ganger litt for lang tid, og det ender raskt i en duell.
● Å ta av press i mottaket er kanskje også noe som ikke helt sitter hver gang. Noen uoppmerksomme tideler og motstanderen ødelegger for deg.
● Et forsøk på eget gjennombrudd lykkes ikke fordi 1F leser din dårlig skjulte hensikt og stopper forsøket.
● En riktig timet pasning slås ikke hardt nok og med et noe ureint tilslag, og blir snappet opp.
● En situasjon foran motstandermålet med mange spillere involvert krever en riktig utført skuddfinte i den hensikt å komme seg forbi noen eller vinne noen tideler, men finten kommer ikke fordi spilleren ikke behersker den, og vet ikke i hvilken situasjon den kan og bør brukes i.
● En 180 graders vending i midtsonen sitter ikke helt fordi man ikke stoler på at den er mulig å få til, og ballen spilles heller i støtte.

Jeg vil påstå at har man spilt for lite smålagsspill i barne- og ungdomstiden, ser du det på utførelsen av de nevnte ferdighetene som voksen, siden et smålagsspill i stor mengde relativt raskt vil påvirke disse tingene. Løsningen på dette ligger altså i enda mer fri løkkefotball i barne- og ungdomsårene. Det er den eneste løsningen. Tapte timer på løkka i unge år, kan aldri tas igjen. Og kan ikke på noen måter kompenseres gjennom fellestreninger. Det du sliter med som jente- og guttespiller vil sannsynligvis følge med på lasset resten av karrieren. Og selvsagt; det du behersker vil også sitte som en del av dine ferdigheter.

Personlig synes jeg man for tidlig starter med 7-er, 11-er, og 9-er for den saks skyld. Det blir altfor få involveringer umiddelbart. I viktig alder reduseres antall involveringer radikalt og noen ferdigheter blir jo knapt praktisert fra den dagen man spiller 9-er eller 11-er. Og når løkka er borte finnes ikke arenaer som kan sørge for at ballinvolveringene blir mange så ofte som mulig.

Evnen til å drible må ha førsteprioritet i de unge år. Når skal du ellers lære deg kunsten å se rom og utnytte disse med ballen klar til å berøres hvert løpeskritt man tar og samtidig ta utgangspunkt og hensyn til 1F sine handlinger? Lærer du ikke dette som barn, ved å få aksept for dette i de fotballmiljøene man er en del av, lærer man det aldri.

Mester Morisbak snakker ofte og varmt om smålagsspillets nødvendighet og fortreffelighet. Og selvsagt spesifisitetsprinsippet. Hans budskap synes jeg er mer aktuelt enn noensinne nå. Disse nye 3-er banene er jo perfekt med tanke på smålagsspill, men i hvilken grad er de tilgjengelig for barne- og ungdomsspillere utenom fellestreningene? For å få opp mengden med spill må jo disse være tilgjengelig døgnet rundt, uka igjennom. Dernest må viktigheten av å spille denne type spill fremsnakkes ved enhver anledning, året gjennom. Temaet må holdes konstant varmt siden det kommer stadig nye generasjoner med spillere, ledere og trenere, og ikke minst foresatte.

Noen spillere virker litt mekanisk i sine utførelser med ballen i beina. Som regel har de riktignok andre kvaliteter som gjør de verdifulle på et lag. Hvis denne diagnosen er riktig finnes det bare en medisin, nemlig smålagsspill i store mengder, med en fri tilnærming. Sa ikke Ole Gunnar Solskjær en gang at barn i Manchester United ikke mottar instruksjoner og tilrop under spillets gang. Hvis dette stemmer, antar jeg at hensikten er å la de finne ut av spillet på egen hånd. På den måten legger man til rette for at læring kan skje. Jeg tror spillet læres aller best gjennom å utøve det.

Det ligger et fint klipp på YouTube av Zlatan der han dribler og finter ut flere inne i feltet før han scorer i en kamp for Ajax. Så utrolig enkelt utført, men selvsagt vanskelig å få til. Sannsynligvis har han også brukt løkka som treningsarena i unge år. Mon tro om det ikke var gjennom smålagsspillet i Rosengård i Malmö han la grunnlaget for sine ferdigheter?

Kanskje alle iblant burde spille litt fri fotball uten betingelser eller momenter. Bare for å finpusse og finjustere sine ferdigheter. Hvis man har glede av å spille da?

Kan vi overføre noen ting fra de som har vært virkelig gode? Jeg har en mistanke om at de ypperste i verden i fortid bare har gjort fire-fem ting, som enkelt kan overføres til de som ønsker å bli god i Norge:

Smålagsspill

Det er åpenbart at de beste har spilt svært mye fritt smålagsspill i gata, på stranda, på løkker, i parker, på baner og i haller m.m. I dagens overorganiserte barne- og ungdomsfotball er vel løkkefotballen blitt borte, og kanskje litt avglemt og nedprioritert. Er det fordi man ikke ser verdien, fortreffeligheten og nødvendigheten? Mottrekket bør kanskje ikke være enda mer organiserte fellestreninger, men heller på ulike måter fremsnakke smålagsspillet, og hjelpe spillerne i gang der. Kanskje en organisering av det organiserte spillet må til? Og få mangedoblet tilbakebetalt i form av enda bedre ferdigheter dersom timetallet er høyt. Veldig høyt.

Svensken Nils Liedholm, som trente både AS Roma og AC Milan frem til seriemesterskap i Italia, snakket også om smålagsspillet ved å påpeke at man måtte lære seg mikrospillet før makrospillet. Enkelt og genialt sagt. De beste er blitt best fordi de har spilt mest, sa han også. Så hvordan tenne denne gnisten og få frem gleden ved å spille? Treneren må i hvert fall vektlegge dette skal man få spillerne til å skjønne viktigheten.

Beherske ballen på alle mulige måter

De beste har nok trikset og sjonglert, dvs. øvd på å beherske ball i luftrommet. Barcelonas barnelag starter alltid en fellestrening med å holde ballen i lufta, har jeg hørt. Og mange foretrekker fotballtennis som en del av oppvarminga. Hvorfor gjør de det? Hva er tanken bak? Er vi i norsk barne- og ungdomsfotball redd for å produsere ballsjonglører? Men de beste vi vet om er jo selv sirkusartister i ballbeherskelse, også den som kan se ut som den ikke er funksjonell. Kan det også være lurt for mestringsfølelsen å beherske ballen i luftrommet. Og kan en nødvendig og spesiell glede fremtre ved å beherske ballen, uansett. Og kanskje spesielt i andres påsyn. En glede som sannsynligvis er nødvendig for å orke større mengder med spill og ball-lek enn 1–2 fellestreninger i uka vil utgjøre. Kan evnen til å legge ballen på nakken være en indikator på en glede, lyst og ork til å leke med ballen i store mengder? Selvsagt. Er det funksjonelt? Nei, langt ifra, men lurt? Ja.

Veggball

De beste har åpenbart benyttet mye veggball. Pasninger mot vegg i alle varianter. Det er sagt at tennisspilleren Björn Borg, i en alder av 10 år, kunne stå i opptil 5 timer å slå en tennisball mot garasjeporten. Er det noe å hente på selve tilslagsferdigheten for fotballspillere i alle aldre? Kan slik trening indirekte tenkes ha noen grad av betydning opp mot et funksjonelt pasningsspill i spill/motspill? Veggen kan i hvert fall bidra til å oppnå et klokkerent tilslag og en bedre presisjon. Og veggen blir jo aldri sliten. Funksjonelt? På langt nær, men smart? Ja.

Øving på viktige detaljer

Ser man YouTube-klipp av Messi som barn ser vi en føre-/driblestil som han også har som senior. Det samme gjelder vel Maradona. Kunne dette skjedd i vår fotballkultur, altså hadde man tillatt at det var så mye ballføring, eller hadde man krevd, via coaching fra sidelinja, at pasning skulle spilles?

For å bli god til å passere noen i en kampsituasjon må man vel anta at dribling/føring er en sentral ferdighet. Kanskje man bare burde prioritere dribling/føring så mye som mulig helt fra starten av. Som eneste tema. Noe av dette faller jo naturlig da barn stort sett bare er opptatt av seg selv og ballen. For å bli en god dribler/ ballfører er det mange ting man må oppdage selv. Detaljer som det ikke nytter å bli fortalt, som et moment, f.eks. når en finte skal starte/utføres.

Det må oppdages av spilleren selv via utallige forsøk i spillsituasjoner. Hva kan vi trenere best bidra med? Oppmuntring til å prøve, uansett hvor god du er i dag. Og ikke minst like viktig, en fullstendig og uttalt akseptering av alle forsøk.

Er det egentlig slik at man ser gjerne at spillerne har ferdigheten å føre/drible, men man tillater ikke at den trenes på fellestrening, der pasningsspill har forrang?

Barns spillsituasjoner burde ikke betinges med touch-begrensninger av flere årsaker. Spiller du en- og to touch og blir god på dette, får du jo ikke trent på å ta av press i mottaket fordi det ikke finnes motspillere i nærheten. Barn og ungdom er vel dessuten like nøye med sin første touch selv om de har ubegrenset antall touch de kan bruke? Er det dermed nødvendig med maks 2 berøringer i et spill? Tvilsomt. Og for å drible trenger man adgang til flere ballberøringer.

Mangler du ferdigheten å ta av press rekker du kanskje ikke opp internasjonalt. Min erfaring er at pasningsspill kommer naturlig den dagen spilleren ser hensikten og fordelen med å spille ballen til en medspiller. Det er ingen vits å forsere den utviklingen. Det kan fort ende med et godt «spillende barnelag», uten artistisk ballbehandling og geniale løsninger. Når så man sist en kamuflert utsidepasning som en del av et veggspill i norsk fotball? Eller et klokkerent og perfekt utført brassespark? Eller en rad med perfekt utførte to-fotsfinter på vei mot mål? For meg er dette indikatorer på mengde med ball-lek og smålagsspill i unge år.

Kunne en Maradona med sine helt ekstraordinære ferdigheter tredd frem i norsk fotball? Sannsynligvis ikke. Fordi jeg tror at grunnlaget for hans ferdigheter kom i en periode med bare smålagsspill uten noen form for instruksjon, og der han fikk føre så mye han ville, og sannsynligvis helt på egen hånd oppdage når og hvordan pasningen skulle spilles, altså både når det var til egen fordel og til det beste for laget der og da. Det er nok utenkelig at ferdighetene hadde blitt slik vi husker han, med instruksjon og coaching fra tidlig alder. Jeg mener det har framkommet at han var uten trener i de første årene. Det finnes noen herlige YouTube-klipp der han via lek med ballen i veldig ung alder øver treffpunkt på fot/ball.

Når vi da så hvordan sluttproduktet ble er fasiten åpenbar. Lek med ballen på ulike måter er ingen bakdel, heller tvert imot. Mange av fortidens store spillere kan være verdt en studie fordi gleden ved å beherske ballen åpenbart har vært felles for dem alle. Og til bruk i det funksjonelle spillet. Brian og Michael Laudrups to-fotsfinte som middel for å komme seg forbi, ser man jo som sagt ikke lenger. Hvorfor?

Gis det ikke rom og åpning for slike ting eller ser man på dette som betydningsløse ting som var noe de beste syslet med?

Glede ved å spille spillet

Å oppdage gleden ved å spille smålagsfotball sammen med sine kamerater så lenge man orker, og få prøvd ut de ferdighetene man besitter, er svært viktig. Beholdes denne gleden inn i tidlig voksenalder er det vel ikke så stor fare for at man slutter. Men hvorfor er det da så stort frafall i ungdomsårene? Har man gått lei smålagsspillet mon tro? Deter jo kjærligheten til det å spille som utløser og skaper interesse for dette i et livslangt perspektiv. Jeg er blitt fortalt at det i Oslo finnes i hvert fall en gruppe bestående av fotballglade i aldersgruppa 70–80 som møtes en gang i uka og spiller five-a-side. Fantastisk.

Min lille bekymring er om en standardisert form utelukker eller ikke inneholder en tanke om at det er friheten i spillet som utdanner de kreativt beste spillerne. De uforutsigbare som på egen hånd kan utgjøre en forskjell og som kan trekke folk i tusentalls til tribunen. De som på egen hånd kan underholde og begeistre. Kunne det vært en idé å definere produktet før man bestemmer metodikken? Hvilke fotballferdigheter skal en 18–20 åring inneha, dvs. minimum må ha, og maks kan oppnå? Jeg tror ikke at metodikken da hadde vært bare fellestreninger 1–2 ganger i uka i tidlig alder, og ikke mer. Jeg er overbevist om at da hadde man umiddelbart sørget for at løkkefotballen hadde gjenoppstått. Fotball på barnenivå er mer organisert og tilrettelagt enn noensinne, og ofte med en forestilling om at gode spillere skapes gjennom å få frem gode barnelag. Men gode barnelag trenger ikke bestå av gode spillere. Jevnhet i ferdigheter kan være det som utgjør forskjellen. Å samle de beste på ett lag kan være mot sin hensikt, dessverre. Topping har som oftest det resultat at laget blir bedre enn enkeltspillere. Kanskje effekten hadde vært enda større individuelt dersom adgangen til kontinuerlig smålagsspill hadde vært til stede. Og ikke minst forståelsen av viktigheten hos både trenere, ledere, foresatte og hos spilleren selv.

Den lille driblefanten

Kunne en liten driblefant mistet noen ting dersom vedkommende ble flyttet opp til et høyere nivå og der møtte bedre førsteforsvarere, som igjen gjorde at dribleforsøkene ble stadig avbrutt og færre, fordi han på et høyere nivå ville ha mistet ballen oftere, og kanskje derfor fikk beskjed fra trenerne til slutt am at ballen må spilles videre så raskt man kan?

Kan det finnes andre alternativer enn det å flyttes over til bedre lag, fordi man selv er god som 7–8 åring? Jeg mener det er her smålagsspillet må gjenoppstå.

Denne fine blandingen av noen like gode, noen bedre og noen ikke fullt så gode (ennå) som kommer sammen og spiller mot hverandre lenge, og mye lengre og oftere enn en fellestrening varer, er utrolig viktig. Kanskje det er noe i Eggens uttalelse om at det er for mange kjegler i norsk fotball. Jeg antar at i det ligger at det spilles for lite mot to mål, og i stedet er for mange deløvelser som noen ganger ligger for langt unna det ferdige spillet.

Kreative spillere skapes kun på løkka, dvs. gjennom smålagsspill, gitt at mengden blir stor nok Her får spillerne i fred og ro prøvd og prøvd igjen på finesser som er nødvendig å ha skal du spille på høyt nivå. På lavere nivå vil fotballen bli mye morsommere dersom finessene sitter.

Er dagens barne- og ungdomstrenere for opptatt av at alt skal være så strukturert? Tilmålt fellestreningstid, orden og system, mye uniformering, lagorganisering, resultatfokus, topping, oppvarming uten ball, uttøyning, mye reising (også internasjonalt) m.m.

Mye av dette tilhører jo seniorfotballen, og burde vært der. Kanskje barna selv egentlig bare har lyst til å spille smålagsspill sammen med sine kamerater? Enkelt og greit. Og er den enkeltfaktoren som har størst betydning for den ferdighetsmessige utviklingen.

På barne- og ungdomstrinnet bør ordet spilleglede inn. Som et tema og et gjennomgående læringsmoment til bruk i smålagsspillet. Når disse gode ble gode på løkka, hva venter vi på?

Maradona, Laudrup, Stojkovich, Cruyff, Baggio, Zola, Iniesta, Graham Hansen, Messi, Zidane, Platini, Hegerberg, Pelé, Xavi, Pirlo, Romario, Mykland, Ronaldinho, 2 x Ronaldo, Zlatan, Del Piero, Riquelme og Henrik Larsson m.fl. Selvfølgelig var de et produkt av smålagsspillet.

Vi har spilleflatene gjennom bingene, banene, parkene og hallene. Og vi har en enorm mengde utøvere. Og vi har voksne hjelpere, foresatte, trenere og ledere. Og de fleste skjønner at det var gjennom smålagsspillet de beste ble skapt.

Når passer det å starte?

Innlegget ble først publisert i bladet Fotballtreneren, nr. 2 2021