Jeg fatter ikke at det fortsatt snakkes om å kutte lærerstillinger når statistikkene viser økende problemer blant elever, og lærere som sliter seg ut....

Selvmord, psykiske lidelser, depresjon, angst, stress osv. Elever som blir fysisk og psykisk syke.
Elever med ulike utfordringer fra før av eller etter hvert pga. manglende tilrettelegging og oppfølging (språkvansker, dysleksi, autisme, tourettes, adhd, angst, depresjon og andre fysiske, mentale og psykiske sykdommer/lidelser/vansker) topper statistikken over elever som får ufrivillig skolefravær og/eller tar livet sitt.

BUP har ikke lenger kapasitet til å hjelpe alle som trenger det, helsesykepleierne i skolen sier dørene deres rennes ned, leger lapper sammen unger og skriver resepter, lærerne roper alarm og likevel skal det kuttes i stillinger???


Alle som er i barns nærhet skjønner at de trenger nære voksne som ser, lytter, forstår og bryr seg. Dette gjelder hjemme OG i skolen. Hva tror du skjer om barn dag etter dag opplever det motsatte? Hva tror du skjer når barn opplever å bli hengende etter, utenfor, føler seg dum, syndebukk, mobbet, kjeftet på og/eller annerledes? Uansett hva barnet har av fysiske, mentale eller psykiske utfordringer burde det være en trygg og god plass til de i skolen, med mulighet for mestring, utvikling og læring. For at det skal være mulig trengs det nok voksne; med tid, kunnskap og evne til å gi ALLE elever den oppfølging og oppmerksomhet de trenger. I dagens skolesystem er det sjelden mulighet til det.
Og fortsatt snakkes det om å kutte lærerstillinger???

Og ser man hva regjeringen kommer med av intensjoner, løft og reformer kan man bare lure. Utdanningsløftet, kompetansereform og fullføringsreform for å nevne noen.
Målet og intensjonen er god, men hvordan mener de at dette skal gjennomføres uten (nok) lærere?


Det burde da mye heller vært en diskusjon i kommunestyret om hvor mange stillinger det skal økes. Hva lærerne og elevene faktisk trenger for å klare å gjennomføre og fullføre det som er ønsket og målene både for elevene, lærerne og samfunnet.

Det er barna og ungdommene i Harstad, våre barn, dere snakker om på kommunestyre-møtene. Vårt felles ansvar, som voksne, i lille, store Harstad. Vi ønsker jo at alle skal få det beste utgangspunktet for et godt liv, med mulighet til utdannelse og arbeid på lik linje med alle andre. Har vi virkelig noen å miste? Er noen mennesker mer verdt enn andre? Hvorfor snakker vi fortsatt om å kutte i lærerstillinger???