Det tenkte jeg. Ble jeg smit­tet skulle det ikke gå ut over verken jobb, hus­ar­beid eller fami­lie­liv. Så det var kan­skje bare greit å få det unna­gjort. Men så hadde jeg heller ikke trodd jeg skulle bli smit­tet. Det er jo ikke alle det biter på, sies det. Hvor feil kunne jeg ta? Etter fem dagers slit skulle jeg gjerne vært det for­uten.

Nesten hele fami­lien ble syk

Vi er en fami­lie på seks. I rom­jula fikk vi det første besøket av den usyn­lige rak­ke­ren. Vår yngste sønn ble syk. Vi trodde først det var spysyke. Dagens måltid kom i retur. Litt feber men ikke skum­melt mye. Bare ett døgn senere var han friskt.

Så gikk det slag i slag. Nest eldste datter, eldste sønn og kone havnet til sengs på rekke og rad. Det var før sam­fun­net åpnet opp. Det var iso­la­sjon som gjaldt. De eldste var mest utslått. Hode­verk, tett nese, vond hals og for­kjø­lel­ses­symp­to­mer gikk igjen

Like frisk

Jeg og den nest yngste var like frisk, dan­derte og ser­verte så godt vi kunne. Kafeen fikk faste åpnings­ti­der. Maten ble ser­vert uten­for dørene. Brukte tal­ler­ke­ner og bestikk kom i retur, uten fysisk kon­takt med pasi­en­tene.

Dette var jo grei sku­ring tenkte jeg. Ikke så mye pes som man skulle tro. I samme rek­ke­følge som syk­dom­men rammet kvik­net de syke til. Iso­la­sjo­nen ble opp­he­vet og livet ble igjen «nor­malt». Fort­satt var jeg ikke smit­tet og ble det ikke heller.

Med stort mot og trua på at viru­set ikke bet på meg, fort­satte dag­lig­li­vet som vanlig. Kan­skje var jeg en av de utvalgte, en av de få som klarte å stå imot? Men hvor lenge var Adam i para­dis?

Smalt til

I for­rige uke var det nest yngste datter som ikke følte seg bra, hun som ikke var syk i jula. En hjem­me­test fast­slo det hun trodde. Testen var posi­tiv. Jeg var fort­satt frisk. Kjempe­frisk. Men noen dager senere, etter arbeids­tid, var det noe som pres­set på i panna. En sni­kende hode­pine som ble ster­kere og ster­kere. Hadde jeg korona? Ja, det har du, viste hjem­me­tes­ten.

Etter det gikk alt i et rasende tempo. Hode­ver­ken ble ster­kere og ster­kere, krop­pen sto ikke imot. Para­cet og Ibux var til liten hjelp. Senga, min nor­malt gode venn, ble neste stopp.

Greit nok. Et døgn i senga med tele­fon, data­ma­skin, serier fra Net­flix og Disney +, og litt fot­ball var vel ikke så ille. Men det var akku­rat det var.

Når du føler hodet holder på å sprenge, du fryser og svet­ter, og gidder ikke prate – hvor digg er det da å til­bringe både dager og netter i senga, lyssky, uten mat­lyst, uten tanke på hva som skjer rundt deg og med et snev av dårlig sam­vit­tig­het?

Senga som har gitt meg mange gleder, var ikke lenger min venn.

Til nå har smit­ten rammet 7.000 i Harstad. Det er 200 til 400 nye smit­te­til­fel­ler hver dag. Mør­ke­tal­lene er ikke tatt med. Kan­skje du er den neste. Kan­skje slår det ikke like hardt til hos deg. Er du ung går det sik­kert bedre enn med meg, hvem vet.

Men jeg tror ikke du bør ønske deg syk.

Les også

Korona Games: Her er en vattpinne, lykke til