Nå er det blitt viktig å vise mamma at «Det gjør ikke noe at du døde, jeg klarer meg allikevel»

Denne saken ble først publisert i jula 2021. iHarstad løfter den opp igjen for nye lesere

Jeg vokste opp i en typisk tradisjonell familie der mor samlet nærkontaktene i en rekke obligatoriske hendelser som skulle følges hver jul. Første desember – en svær juleeske som okkuperte halve boden skulle frem. Luciadagen – Lussekatter med kakao på menyen. Hver søndag – tenne lys å synge en katteskrål av et vers for advent, også videre. Og vi digget det. Mamma gjorde julen helt fantastisk for oss rundt henne, rett å slett så fantastisk, at nå som hun er borte blir det sjeldent det samme.

Jeg har vært heldig og blitt invitert på utallige julemiddager siden hun gikk bort. Når det kommer frem at jeg er foreldreløs, er det lav terskel for invitasjon både til en middag og en hel julaften med familier. At både kjente og ukjente åpner opp for å ta inn enda en ved matbordet med alt ekstraarbeidet det fører med seg, har jeg alltid blitt rørt av.

I mange år leitet jeg etter julestemningen som engang var så sterk, og følte den typiske mørketidsdepresjonen la lokk på denne høytiden. Uansett hvor jeg feiret jul var det aldri som å være hjemme igjen med mine egne, med våre tradisjoner, krangler og latterkramper. Det var et lite slag i magen å erkjenne at det var selve høytiden som gav tendenser til depresjon.

Som oftest reagerer folk rundt meg kraftig når de tenker på å være foreldreløs. Det er, som sitert av mange: «Det verste som kunne skjedd meg.» Og jeg er enig, det var definitivt det. Problemet mitt er at der mange kan grøsse med tanken, er dette hverdagen jeg lever i. Og jeg er dessverre ikke alene.

Hverdagen fortsetter

For etterpå, så våkner du fortsatt opp og skal på skolen, eller jobb. Det er fortsatt trafikkork i sentrum, middager som skal handles og oppdateringer på Facebook om dagens siste sprell fra bekjente. Du innser fort at verden går videre, og man velger delvis selv når livet gjør det samme. I begynnelsen føltes det ut som et hån å leve som normalt, at det faktum at jeg klarte å stå opp og gå på skolen, eller dra på svømming og flire med venner var som å si «Det gjør ingenting at du døde, jeg klarer meg allikevel»

Vendepunktet som hjalp meg var å bli lei av å være lei av julen. Det krevde tidenes snuoperasjon av tankegangen for det var minner som gjorde meg trist overalt. Hver gang jeg så reklamer for familier rundt bordet, eller fant den perfekte gaven til mamma som for meg alltid var en eller annen form for en engelstatue. For vi er ofte trist når det kommer en høytid som omhandler å være med familien, vi som enten ikke har, kan, eller lengre får oppleve den samme høytiden som andre.

Jo eldre jeg har blitt jo mer normalt har jeg innsett at dette er. Bare det at vi har en åpen legevakt, taxier som kjører og politi på patruljering tilsier at noen ikke er hjemme til julemiddagen. Med korona er det enda flere, og det kan kanskje hjelpe å høre noen råd fra noen med litt erfaring, uten å være nedsettende om at «andre har det verre» for det som føles ut som det verste for deg, er det verste for meg. En følelse er en følelse som vi selv eier.

Her er hva jeg gjorde for å hjelpe meg igjennom julen når den var for sår:

- Å tenke på alle år jeg har opplevd en helt herlig jul. Det kan hjelper dersom det føles greit å kunne fokusere på å være takknemlig for det man har fått, selv om det ikke er gjeldende nå. Dette fikk det til å føles greit og skippe en julefeiring eller to uten at det føltes rart, jeg hadde jo feiret dette her så mange ganger før.

- Å reise vekk hjemme ifra, slik at å feire jul/ikke feire i det hele tatt et annet sted ble «naturlig» for jeg var ikke i nærheten av byen jeg alltid hadde feiret i.

- Å være ærlig med nære rundt deg om at julestemningen rett å slett ikke er der i år. Det kan være flere rundt deg som kjenner på det samme, og derfor lettere å finne på noe som ikke omhandler jula.

- Melde meg opp til frivillighet. Når jeg fikk hjelpe andre som sleit, føltes dette viktigere enn tanken på å unngå alt som omhandlet jul.

- Å huske på at den måten jeg hadde feiret jul, var de tradisjonene som vår lille familie hadde skapt sammen igjennom årevis med samspill. Uansett når jeg ble voksen, flyttet ut eller får en egen familie ville jeg måtte skape en egen jul til slutt.

Om du har mistet noen, skilt deg eller flyttet vekk kan det handle om å skape en egen jul.

- Forsøk å skape egne tradisjoner der du i forkant kjenner etter på hva som føles viktig for deg i julen. Dette kan kreve å be om hjelp fra nære rundt seg, noe som for meg føltes sårt. Men dette er en dørstokkmil jeg anbefaler å kjempe seg over for det føles så uendelig mye lettere etterpå.

- Etter flere år rundt andres julebord har jeg fått sett flere forskjellige måter å gjennomføre denne høytiden på. Spør om tips fra folk rundt deg for å høre om de har noen prosedyrer du ikke har tenkt på som kan passe. Noen drar til hytta og ignorerer julen fullstendig, andre gjennomfører tidenes amerikanske julefeiring.

Den siste, men mest beroligende tanken jeg har om jula, er at det er vi som former jula. Vi velger om gaven skal være dyrest, eller personlig. Om pynting eller sofakos skal prioriteres. Om vi skal feire jul, eller la den passere forbi. Jeg tar julen med ro nå for jeg vet at det kommer en fremtid der jeg får feire med min egen lille familie igjen, så selv om det er taco på menyen på julaften, er det mitt valg. Nå er det blitt viktig å vise mamma at «Det gjør ikke noe at du døde, jeg klarer meg allikevel.»