Gå til sidens hovedinnhold

«Når du mister en bror du aldri har møtt»

Jeg kjente ham ikke, men beskjeden om at K.M. Myrland har gått bort rammet meg like hardt som om jeg hadde mistet en bror.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Bodø Nu): Vi møttes i 1976. Året da Eagles sprengte alle rekorder med «Hotel California». Året da ABBA leverte «Arrival». Men for meg ble det året da plata «Isbål» traff meg som en knyttneve i mellomgulvet.

Mørke tekster

K.M Myrland. En sjømann fra Harstad. Den dype røsten med de mørke tekstene:

«Hans arbeidsdag begynne jo, når sola e gått ne, e det en Gud eller en jævel, som har ha gitt han lov til det».

«Pusher’n – Korsets leiesvenn».

Jeg møtte noe helt unikt. Noe annerledes. En artist som formidlet levd liv. Dette skulle bli mannen som skapte lydsporet til min egen tilværelse.

Les også

Her er det siste konsertbildet fra Utheim: Hvil i fred, Knut Magne

Svett hverdag

K.M. Myrland ble synonymt med svette, vannblemmer, eksos, maursyre og grøfter fulle av gjørme. K.M Myrland ble min følgesvenn inn i et liv som aldri var forutsigbart. Et liv hvor jeg tidvis gjorde det han advarte meg mot:

«Æ Breinn Mett Lys I Bægge Einann»

En tekst som snek seg inn i mørke kroker og sotsvarte bakrom:

«De e ekkje så vanskelig å få d te

Slepp bare jævln fræm når du kjenn han

Men æ skulle ønske at æ kunne be»

Les også

Spilte sin siste konsert i Harstad: – En av de store

Vinterstid i Harstad

To år senere. Plate nummer to. 1978. Året hvor Springsteen kommer med «Darkness on the edge of town». Hvor Yes lanserer «Tormato». Og The Band leverer «The last waltz». Men for meg var det “Morild” som fulgte meg inn i ungdommen. Hvor K.M. introduserte en nordnorsk klassiker, basert på en låt av Kris Kristoffersen.

Bleika sannhet

“Det va vinterstid i Harstad, nerri sentrum der kor drosjen står gikk æ rundt å rusla og tenkte over mine kår».

K.M. Myrland ble lydsporet til livet mitt. Den markante stemmen, de atypiske synkopene, den svette realismen. Han ble med meg til Mosjøen, til Sandefjord, Tønsberg og Svolvær. Til Bodø. Til Rognan. Hvor han spilte akustisk og alene. På en bar.

«Egentli så e det vel en pub med ei dunkel belysning , harde trestola med en atmosfære som kan gje et skikkelig menneske frysninga»

Les også

Knut Magne Myrland er død

Den vonde beskjeden

Akkurat når får jeg frysninger. Meldingen om at K.M. Myrland har gått bort gjør vondt. Veldig vondt.

For K.M. var en av disse folkene som du aldri møtte. Ikke på ordentlig. Men han ble min tvillingsjel. Han befant seg på bilstereoen, uansett hvor jeg kjørte.

Namdalseid, Trofors, Balstad, Myre, Nordkjosbotn, Karasjok, Terråk, Senja, Brøstadbotn og Ballangen.

Les også

Ansgar (23) var lovende syklist: – Rusen holdt på å ta fra meg alt

Ekkoet av et levd liv

K.M Myrland var mannen som formidlet et levd liv. Sangene hans hadde en eim av silo, smøreolje, diesel og fiskeslo. Slitte dekk mot en knasende grusvei. Et ekko av desperasjon. En klang av kjærlighet og kameraderi.

K.M. Myrland vil for alltid være uløselig knyttet til min reise. Mitt liv.

Derfor er det ikke bare en artist som har gått bort

Derfor er det ikke bare en mann som vil bli savnet.

Akkurat nå er det en fyrlykt der ute som er sluknet.