Leserinnlegg: Hvem skal eie og styre kystsamfunnene?

Regjeringas forslag om at de aller, aller rikeste i Norge – laksemilliardærene, må bidra litt mer til fellesskapet har skapt et helt spesielt rabalder. Det handler om at oppdrettsnæringa, som hvert år gir milliarder i utbytte til noen få eiere, nå må betale ei leieavgift for å bruke og tjene penger på natur som tilhører oss alle. Det som finnes av fagfolk innenfor økonomi er enige om at det er vanskelig å finne en skatt som er mer rettferdig enn grunnrente. Den er langt mer naturlig og rettferdig enn eiendomsskatt og en rekke avgifter som rammer de som tjener lite like hardt som de som tjener millioner.

Det som omtales som grunnrente er ei helt naturlig betaling for å få drive næring og tjene penger på andres eiendom. Det skulle bare mangle! Grunnrente ble grundig utredet i 2019 og oppdrettsnæringa har deltatt og hatt alle muligheter til å spille inn sine synspunkter i utredningsarbeidet. Nå later de som om innføring av grunnrente kom totalt uforberedt. De spiller et kynisk skuespill for å torpedere regjeringas beslutning. De vil ha den enorme gevinsten i næringa for seg selv og til utdeling til søkkrike aksjonærer.

I 2019 kjørte denne enormt rike næringa ut et lobbyapparat vi aldri før har opplevd i Norge – og de vant fram. Grunnrenta ble stoppet. Næringa kunne fortsette med ensidig berikelse av noen få eiere. Nå er demonstrasjonene, aksjonene og truslene fra næringa i gang igjen. Rå maktbruk som skremmer arbeidstakere, lokalbefolkning og lokale politikere som er blitt gjort totalt avhengige av milliardærene. Det er vanskelig å gå imot en som har kostet flystripe og svømmebasseng ikke bare til seg selv, men også til kommunen. Men er det sånn vi vil ha det i Norge?

Oppdrettsnæringa genererer enorme inntekter og skaper mange arbeidsplasser. I en del kystkommuner er denne virksomheten blitt helt avgjørende – både med tanke på arbeidsplasser og kommuneinntekter. Det vi opplever nå er at noen få enormt rike eiere har tatt eiendomsrett til store deler av Kyst-Norge. De ikke bare skaper arbeidsplasser, men tar også totalt over all makt og styring – på bekostning av vanlig demokrati og det som faktisk heter folkestyre – flertallsstyre med muligheter for alle til å påvirke. Kommunepolitikere er blitt totalt avhengige av noen få eiere og har blitt nikkedokker som bukker og neier og sier ja da, ja da til alt næringa sier og krever. Det er faktisk ei skremmende utvikling. Det er ei skremmende makt som utøves.

I den maktkampen kystbaronene nå har igangsatt for å stoppe regjeringas planer om å dele med alle, har Norges aller rikeste opptrådt på en måte som minner mest om uoppdragne unger som nekter å gi fra seg noe som helst – og som truer og sparker (les permitterer) rundt seg for å slippe unna. Ingen skal bestemme over dem! Men situasjonen er ikke bare et resultat av dårlig oppdragelse og selvgodhet, men vel så mye et bilde på en rå maktkamp som vi dessverre ser stadig mer av i landet vårt.

Det er stadig færre som eier stadig mer – og bestemmer mye mer enn alle andre. Enorm makt samles på stadig færre hender. Milliardærene har fått ei skadelig makt i samfunnet – spesielt ute i distriktene der arbeidsplassene blir stadig færre. I øysamfunnene hvor noen av laksemilliardærene bor, opptrer de som store velgjørere – mens nasjonale myndigheter blir gjort til fiender. Sammenligningen med tidligere nessekonger er helt rett. Sånn skal vi ikke ha det i det moderne Norge. Det at enkeltfamilier med enorm rikdom opptjent på vårt felles naturgrunnlag skal ta total kontroll på kysten er svært skadelig.

Og enda verre blir det når de som høster milliarder i vår nære natur tar rikdommen med seg ut av landet. Det er fire familier som kontrollerer rundt halvparten av norsk oppdrett. Nær 40 prosent av eierne totalt sett i næringen er utenlandske. Noen av oss husker tilbake til -70-tallet da tyske stortrålere erobret fiskeområdene langs kysten og tømte havet for både stort og smått og tok rikdommen med seg ut av Norge. Det ble det heldigvis satt en stopper for. At økonomisk makt kan gi stor politisk makt, det har denne saken virkelig illustrert. Politisk makt til noen få søkkrike nessekonger – og til utenlandske eiere. Små distriktskommuner blir i realiteten politisk styrt av utenlandske eiere og nessekonger. Denne utviklinga må stoppes!