Det er morgen. Tidlig morgen og jeg setter i gang bussen fra snuplassen i Tennvassåsen. Helt fersk på ruta og usikker på hva den innebærer. Jeg har sagt ja til å hjelpe busselskapet noen uker på grunn av bemanningssituasjonen, og de trenger en fast sjåfør på ruta.

Det går ikke så mange stoppene for en myndig ung dame kommer på bussen. Sånn ca 10 år. Hun ser at jeg ikke har sagt hei til søsknene og stirrer strengt på meg og sier "God morgen".

Det er ingen tvil om at jeg har tråkket over streken. Her sier man hei til passasjerene. De neste dagene prøver jeg meg med et forsiktig god morgen til de som kommer på bussen. Noen reagerer ikke, andre tar frem smilet, mens noen nikker før de går bak i bussen. 10-åringen nikker fornøyd i det hun går på.

Sier «god morgen» til hver og en

Jeg gjentar ordene for hvert busstopp nedover mot første skole. Men når ungdommene kommer på er jeg taus igjen. Det blir litt voldsomt å si hei til 20-30 ungdommer som kommer på.

Og så feil kan man ta. For heldigvis er det slik at vi lærer så lenge vi lever. De siste årene har jeg tatt meg tiden til å si god morgen til hver og én av dem.

Joda. Noen strever med å si hei, andre går i sine egne tanker med headsettene godt trykt inn i ørene. Men flertallet møter meg med blikket og sier hei tilbake når de går ombord. Som bonus har de også begynt å si "Takk for turen", "ha en fin dag, sjåfør", "god helg" eller "ha det bra". Og jeg kjenner at det gjør noe med meg som sjåfør. For det er mye flott ungdom som er med på bussen om morgenen. Det er vanskelig å ikke bli glad i denne gjengen.

Det har blitt noen turer til skolen med gjenglemte mobiltelefoner, bankkort. Votter, luer og andre ting de glemmer igjen i bussen. Men sånn er det når man blir knyttet til denne fine gjengen.

Blir et savn

De få ukene med å hjelpe selskapet med arbeidskraft er snart blitt 4 år. Takket være en fleksibel arbeidstid i min egentlige jobb på kontoret. Jeg ville ikke vært denne tiden foruten. Og gudene skal vite at 1,5 år med hjemmekontor ble betydelig mye lettere takket være disse mikromøtene om morgenen. Selv om jeg må starte dagen en time tidligere enn normalt.

Nå skal vi stenge fordøren igjen og kontakten brytes på nytt. Det blir et savn å møte disse barna og ungdommene. Trist, men nødvendig. Jeg skal fortsatt følge med i speilet, og på skjermene. For å se at de har det bra. Så møtes vi igjen i fordøra i 2022. Håper jeg.

Men mest av alt håper jeg noen andre sier hei til denne fine gjengen. De fortjener det. Du vet aldri hvem som trenger denne hilsenen. Det var en 10-åring som fikk meg til å endre meg. Og jeg er evig takknemlig, for noen dager er det jeg som trenger å bli ønsket "God morgen"