Gå til sidens hovedinnhold

Nord-Norge trenger et eget kulturfond for det frie feltet

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk Debatt): Det er befriende å lese Mathilde Caeyers kronikk i Nordnorsk debatt mandag 12. april. En ung dansekunstner spør hva slags kulturliv vi står igjen med etter at pandemien er over. Et brennaktuelt og betimelig spørsmål. Ikke minst etter at det offentlige ordskiftet om kultur i hele vinter har blitt dominert av en museumsdebatt som på sedvanlig vis endte opp som et lokalderby i lokalisering.

Dansekunstneren og koreografen Mathilde Caeyers retter scenelyset mot noe som har betydning ikke bare for kulturlivet, men for landsdelens framtid. Unge voksne, velutdanna og kreative mennesker forsvinner nemlig sørover i økende antall. På kulturfeltet har pandemien bidratt til både å skape og avdekke fordelingspolitiske utfordringer som bør bekymre våre politikere. Vi snakker om fordelingen mellom nord og sør, og om fordelingen mellom det frie feltet og institusjonene. Her har vi bruk for handlekraftige politikere som jobber for kulturen i politikken, ikke omvendt.

For å sitere Caeyers: «En tredjedel av inntekten til kunstnere gikk tapt i 2020, og nær halvparten kan forsvinne i 2021. Kultursektoren har blitt kraftig påvirket av tiltakene som har blitt innført på grunn av koronakrisen, noe som vil påvirke bransjen langt fram i tid. I tillegg til kompetanseflukt viser undersøkelser at mange vil være skeptiske til å delta på fysiske kulturarrangementer igjen. For Nord-Norge er dette spesielt alarmerende da vi allerede har et kulturliv preget av manglende arbeidsplasser. Nordnorske dansekunstnere flytter sørover i hopetall. Hvis vi ikke tilrettelegger for kulturlivet i nord, vil vi se en enda større grad av fraflytting og sentralisering av kompetanse».

Les også

Finn-Ero elsker jobben i tungbilbransjen: Nå forbereder han comeback i rockebransjen

Det er ikke en halvdel av inntektene til institusjoner og offentlige virksomheter som har forsvunnet. Det er inntektene til de frie kunstnerene som er borte. Dansere, koreografer, musikere, lyd- og lysdesignere, produsenter, agenter og andre næringsdrivende som lever av det de tjener på konserter og forestillinger har mistet nesten alle inntekter. De mest sårbare har tatt mest skade, naturlig nok. De bufferne noen hadde klart å bygge opp ble borte i pandemiens siste bølger. Noe er blitt kompensert av det offentlige, men langt fra nok.

Landsdelens offentlig finansierte institusjoner er ikke uberørt - pandemiens yrkesforbud har hatt store negative konsekvenser også for dem. Men kunstnere og kulturarbeidere med faste stillinger kan fortsatt betjene huslån og sette mat på bordet. For de frie aktørene er det annerledes, og det er mange som i likhet med Mathilde Caeyers har vurdert om kunst og kultur er en levedyktig karriereretning. Vi risikerer at mange av de unge, nyskapende og kreative menneskene forsvinner inn i helt andre jobber, eller i verste fall forlater landsdelen.

Det betyr også at mange av de tilbud publikum sier de har savnet mest under pandemien, står i fare for å bli borte for alltid. Caeyers nevner den ekstraordinære søknadsordningen fra Norsk kulturråd, med 1400 søknader på Korona-tilpassede prosjekter. En indikasjon på at sektoren har enorm omstillingsevne. Men til tross for det er kompetanseflukten et faktum, og derfor er det helt på sin plass å spørre hva slags kulturliv vi står igjen med når denne krisen forhåpentligvis er over.

Les også

Anders Eriksson: – Nå må jeg sikkert skaffe meg norsk pass

Det er umulig å sette den ene kunstformen opp mot den andre. Men vi er kommet til et punkt der det er nødvendig å se nærmere strukturene rundt fordeling av offentlige midler og muligheter til kulturlivets ulike aktører. La oss få på plass et nordnorsk kulturfond på 10 millioner kroner i form av en spleis mellom stat og region. Et fond som er øremerket nordnorske produksjoner i regi av det frie feltet. La de frie gruppene også kunne gå til institusjonene og tilby samarbeid, i stedet for at det alltid skal gå andre veien. Det vil skape kreativ vekst og utvikling for både institusjonene, festivalene og det frie feltet. For ikke snakke om publikum og arrangører. Og det vil være svært attraktivt for unge kreative mennesker.

For øvrig gleder jeg meg til å besøke Mathilde Caeyers og Lawrence Malstafs dystopiske labyrint på Festspillene i Nord-Norge. Vår frie vilje blant algoritmene i et høyteknologisk samfunn høres ut som noe man bør få med seg. Med eller uten munnbind.

  • Sitater av Mathilde Caeyers er godkjent av henne.