Se for deg en helt vanlig klasse, på en helt vanlig skole. Det ringer inn til time, en time i samfunnsfag. I klasserommet er det organisert gruppebord. På vei inn trekker elevene hvilket bord de skal sitte på.

På bordene ligger det bilder av flagg og navn på land. Det er ulikt antall elever på hver gruppe. Diskusjonen går: Hva er dette? Er det sammenheng mellom landene? Kan det være geografi? Nei, det er land fra flere verdensdeler på samme ark. Befolkningstall? Skal elevene representere verdens befolkning? Mystisk. Hva har for eksempel Norge og Luxembourg til felles? Hva med Albania og Paraguay? Madagaskar og Kongo?

De finner ut av det til slutt: Har det noe med velstand å gjøre? Fordeling av ressurser?

Fire store sjokoladekaker avdukes. Det glimter av forventning i 29 par elevøyne. Nå skal verdens ressurser fordeles. I form av sjokoladekake. Og akkurat like urettferdig fordelt som verdens ressurser faktisk er fordelt. Jubelen på det ene bordet er stor. De har trukket vinnerloddet. Fem elever skal få meske seg med 3 og 1 / 3 langpanne med kake.

Den største gruppa på 20 elever får 16 % av verdens ressurser på deling. 7 / 12 av en langpanne, for å være nøyaktig. Litt matematikk må med. Tverrfaglig undervisning. Dybdelæring.

Verre er det for de siste 4. De må nøye seg med ett enkelt stykke på deling. Det sendes lange blikk mot de rikeste 5. Så kommer gullkornet: «Bistand! Norge sender jo bistand!»

Jubelbrus fra de forsmådde. Rike Norge, med flust av ressurser og oljepenger, deler jo ut rikelig med bistand, ikke sant? Det Googles, sjekkes statistikk, det regnes og diskuteres. Til slutt finner ¼ av ett enkelt stykke veien fra Norge til nabobordet. Så tragisk at alle må le.

Timen nærmer seg slutten, de rikeste er godt forsynt. Det er fortsatt mye kake igjen, og håpet stiger hos de 24 andre. Vi har skjønt poenget, ikke sant, lærer? Vi ser hvor urettferdig det er. Virkeligheten slår dem hardt når søppelsekkene kommer fram. Kaka som er til overs må de se langt etter, tross ville protester. Men de tar poenget. Refleksjonene er gode. I virkeligheten har de jo vunnet i verdenslotteriet.

Dette er beskrivelsen av et undervisningsopplegg jeg har gjennomført i samfunnsfag i ungdomsskolen. Forhåpentligvis sitter du igjen med en tanke om at «dette var morsomt!», eller kanskje til og med «dette høres ut som god læring!»

Sannheten er at dette opplegget fungerte utmerket i denne klassen, men det er absolutt ikke sikkert at det ville fungert like godt i andre klasser. Dette vet jeg, fordi jeg har en utdanning som har rustet meg til å ta pedagogiske beslutninger om hva elevene skal holde på med når de er på skolen. Didaktikk, som det kalles på fagspråket.

Skikkelige undervisningsopplegg krever planlegging og didaktisk kompetanse. Og noen ganger fire langpanner med sjokoladekake. I Norge er vi heldige. Ikke bare fordi vi har vunnet i verdenslotteriet og har mye kake å spise av, men fordi vi i mange av klasserommene har engasjerte lærere med solid utdanning, som sørger for at elevene lærer masse på skolen. Men statistikken viser at utviklingen går feil vei. Nesten hver femte som jobber som lærer i skolen (ca. 16 400 personer) mangler lærerutdanning, ifølge tall fra SSB. Søkertallene til lærerutdanningene synker for tredje år på rad.

Når vi nå tvinges ut i en streik er det, paradoksalt nok, fordi vi må ta hensyn til elevene. Vi er nødt til å sørge for at også morgendagens elever møter lærere som har solid utdanning og som er engasjerte, motiverte og klare for å stå lenge i klasserommene. Det hjelper neppe på utviklingen at lærere med mer enn fire års høyere utdanning lønnes lavere enn snittet i alle andre sektorer, offentlig og privat.

Med andre ord: Skolen er den sektoren i Norge der høyere utdanning gir den dårligste lønnsmessige uttellingen. Med en mastergrad vil du tjene mer penger uansett hvilken sektor du velger å jobbe i, så lenge du holder deg unna skolen. Hvorfor skal de beste, mest engasjerte og flinkeste folkene velge å bli lærere da? For det er vel disse du helst vil ungene våre skal møte i klasserommet, også i tiden framover?

KS ønsker å få deg til å tro at lærerne er kravstore, fordi vi har satt ned foten i årets oppgjør. De hevder blant annet at lærerne bare har hatt én promille lavere lønnsvekst enn de øvrige gruppene KS forhandler med de siste fem årene, men i 2020 ble det dokumentert i en felles rapport, som KS også var med på å lage, at lærerne på kort sikt (2013-2020) har hatt et lønnsetterslep på 2,2 prosentpoeng i forhold til andre grupper som KS har ansvaret for i de sentrale forhandlingene. Den samme rapporten viser at etterslepet på lang sikt (2004-2020) er på 14,4 prosentpoeng.

KS vil også ha deg til å tro at tilbudet de ga til lærerne var veldig godt. Men de snakker ikke særlig høyt om at lærere som meg, som har mye utdanning og som har jobbet i skolen lenge, ville kommet særdeles dårlig ut, med 2,3 % grunnlønnsvekst. Ja, KS la på et relativ høyt tillegg til de nyutdanna som kommer rett ut i jobb, men tallene for resten av lønnstabellen er ikke spesielt lystig lesing. Kort fortalt kommer du dårligere ut, jo lenger du jobber og jo mer utdanning du har.

Ungdommene våre som etter hvert skal ut i arbeidslivet er ikke dumme. Dette vet jeg, fordi jeg har møtt mange av dem i klasserommet mitt de siste årene. De kan lese en lønnstabell, og de kan se at det ikke vil lønne seg å jobbe i mange år som lærer. Når de så skal velge utdanning, hvorfor skal de velge læreryrket da?

Jeg tror rett og slett at KS kunne hatt godt av en time på skolebenken, og litt urettferdig fordeling av sjokoladekake. Jeg gledet meg skikkelig til å møte elevene mine til nytt skoleår, men slik ble det dessverre ikke. Når KS ikke vil innse realitetene og komme lærerorganisasjonene i møte har vi ikke annet valg enn å gå i streik.

Og du, om du ønsker at barna, eller barnebarna dine, skal få oppleve skeivfordeling av sjokoladekake og lære en hel masse: Støtt lærerstreiken!