Gå til sidens hovedinnhold

Oppussing er oppskrytt

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

For få dager siden ble en høyst spesiell eiendom i Audun Raudes gate i Harstad solgt. Den unike villaen fra 1968 ligger på en spektakulær utsiktstomt noen få minutters gange ovenfor sentrum, og er etter mitt syn byens fineste bolig. Enn så lenge. Snart vil den sannsynligvis ha mistet det meste av sitt særpreg og blitt omvandlet til noe temmelig ordinært.

60- og 70-tallet er pop. Respatexbord, Tivolilamper, kombisykler og norskproduserte møbler rives bort straks de kommer inn i brukthandlene, og såkalt retro er en kategori med mye omsetning både på finn og Facebook. Merkelig nok har ikke denne trenden befestet seg i samme grad i boligmarkedet. Der består holdningen om at alt skal moderniseres. Ingen pusser opp så mye som nordmenn, og aldri har nordmenn pusset opp mer.

Dette misforholdet er vanskelig å forstå. Hvis man henter en 60-talls skjenk av teak ned fra loftet, maler den lyseblå, pynter med litt kreativ dekor og prøver å selge den, oppdager man fort at interessen i markedet er lik null. Det skal være originalt og urørt, ellers kan det bare være. Flytter man derimot inn i en bolig fra samme tidsepoke skal alt males i 2021-farger, kjøkken og bad skal erstattes og innervegger og -dører fjernes, slik at man får en lys, åpen og tiltalende løsning. Som det står i interiørmagasinene og salgsprospektene. Ofte er denne jobben allerede gjort av forrige eier rett før salg, og det drar som regel prisen opp, ikke ned.

Funkishuset i Audun Raudes gate er så å si intakt både inni og utenpå. Eneste betydelig inngrep siden det var nytt er at kjøkkeninnredningen er byttet ut, og det har en atmosfære av originalitet som ville vært umulig å gjenskape i et nytt eller renovert hus. Det ble tegnet av en ingeniør som jobbet i Esso, men en stjernearkitekt kunne ikke gjort det bedre. Alt harmonerer, fra raden med innfelte taklamper i taket over trappa til de integrerte klesskapene i gangen. I sin tid var det et topp moderne og tidstypisk hus, åpenbart innredet av noen med teft, stil og øye for detaljer.

Skulle jeg kjøpt huset og flyttet inn ville jeg ikke ha endret noe som helst, foruten å komplettere møblementet og få tak i en gammel kjøkkeninnredning, for å få alt gjennomført tidsriktig. Og det er ikke bare av nostalgi at jeg ville latt huset være som det er. Jeg personlig ser ikke greia med å bruke hundretusener av kroner og hundrevis av arbeidstimer på å endre noe som både ser lekkert ut og fungerer. Planløsningen er god, alt ser ut til å være praktisk og gjennomtenkt, og det fremstår ikke som særlig slitt. Huset er fullt mulig å leve i uten å fire nevneverdig på komfort eller bokvalitet.

Les også

Gunnars barndomshjem på Sama gikk en million over takst: – De er virkelig heldige de som skal inn her

Slik tenker neppe de nye eierne. Er de som huskjøpere flest vil huset snart være totalrenovert, med siste skrik i fargepalett og alle moderne bekvemmeligheter. Samtidig vil det ha mistet sin historiske verdi og sin sjel. Jeg respekterer at andre prioriterer annerledes og har annen smak enn jeg. Det sørgelige er bare at bygninger som dette er i ferd med å utryddes. Her i Tromsø ble det bygget mange standsmessige funkishus i løpet av denne gullalderen innen interiørdesign og arkitektur, men det høye prisnivået har drevet frem et fornyingshysteri som gjør at knapt noen av dem er bevart. Enkelte hus har tilsynelatende en relativt urørt fasade, men inni er stort sett alt nytt.

Det er dessverre lite å gjøre med denne utviklingen. 50 år er muligens for kort tid til å fange vernemyndighetenes interesse, og på innsiden er det uansett fritt frem for å "oppgradere". Kulturminnefondet kan gi økonomisk støtte til tidsriktig renovering av gamle hus, men den avgjørende kilden til bevaring sitter i hodet på huseierne. Hvis man ikke forhaster seg med oppussing, innser man kanskje at tilårskommen estetikk er noe man kan lære seg å sette pris på.

Min første leilighet hadde såkalt koreapanel og strietapet i stua. Jeg malte over begge deler. Rommet ble lysere, men hjelp så kjedelig. Da jeg innså fadesen var det for sent. Heldigvis lot jeg kjøkkenet fra 60-tallet med skrånende skapfronter være. Det var både kult og funksjonelt. I mitt nåværende hus fra 1964 har jeg nylig lagt nytt, 50 år gammelt koreapanel (jeg slumpet over en stabel i en utebod i Malangen), og på finn.no har jeg kjøpt noen like gamle ruller med strietapet som med tiden skal opp på stueveggen. Det blir kanonstilig, og kommer garantert aldri å gå av moten igjen.