På barne- og ungdomsskolen merket Ragnhild Maria Fjellvang Andersen at hun var annerledes. Det handlet ikke om at hun så annerledes ut eller gjorde noe spesielt for å være annerledes. Men hun lærte ikke like fort som de andre barna. Dette kunne gjøre henne urolig i timene, rett og slett fordi hun ikke forsto det de skulle lære.

Da ungdomsskolen nærmet seg slutten og elevene skulle stake ut kursen videre i utdanningsløpet ønsket Ragnhild å gå allmennfag. Hun syntes at media med radio og TV virket interessant, så det var noe hun kunne tenke seg. Matlaging var hun også interessert i, så kanskje kokk kunne være noe?

Det er nok knusende for et ungt sinn å da få beskjed fra en rådgiver om at det kommer du aldri til å få til. Du lærer jo så treigt og får ikke med deg ting. Du er ikke som de andre barna. Du er rett og slett ikke flink nok. Du må velge noe lett så du hvert fall kommer deg gjennom et grunnkurs. Og det var det den unge Ragnhild valgte.

– De mente at å ta grunnkurs helse og sosial, som det het den gangen, over to år var det eneste jeg ville greie. Jeg fikk også beskjed om at kokk kunne jeg aldri bli fordi jeg kom ikke til å kunne lære meg mat-fransken. Da valgte jo jeg det jeg fikk beskjed om, forteller Ragnhild.

Les også

Motorsyklisten Finn-Erik (51) ble hekta på strikking: – Mannfolk må ikke være så redd for å prøve noe nytt

Ville få det til

På videregående fikk hun møte en ny rådgiver. Hun nektet å tro at Ragnhild «bare var dum». Rådgiveren trodde hun kanskje hadde dysleksi, og Ragnhild fikk ble sendt på utredning.

– Da kom beskjeden at jeg var ikke bare dum, jeg var dyslektiker.

Plutselig ble ting litt klarere. Hun fikk lydbøker til lærebøkene og Ragnhild begynte å huske det hun hadde lest. Ragnhild fikk også PC fra Hjelpemiddelsentralen, lengre tid på prøver og en lærer som leste opp spørsmålene til henne.

Grunnkurset i helse og sosial ble fullført, men etter det var Ragnhild veldig sliten. Hun tok strøjobber for å holde seg i gang, men ikke mer enn det.

Men hun ønsket å fullføre videregående. Kanskje ta en utdanning også.

– Så valgte jeg å ta hudterapeut-utdanningen for jeg syntes egentlig dette med massasje var spennende. Jeg synte dette med hudtilstander også var interessant. Det var litt sånn at jeg valgte noe jeg allerede hadde et grunnkurs til. Jeg har tenkt «hvorfor valgte jeg ikke da å prøve meg på allmennfagene og gjøre det jeg egentlig ville?» i ettertid. Men når du får høre år etter år at du er annerledes, du er ikke god nok, du er ikke like flink som alle andre, så tror du på det til slutt. Så jeg turte nok ikke å begynne på det jeg egentlig ville. Jeg fortsatte egentlig der jeg slapp.

Ble innlagt

Etter hvert jobbet Ragnhild som hudterapeut. Hun likte godt å jobbe med mennesker og trivdes i jobben. Så ble hun gravid i 2011 og skulle ut i svangerskapspermisjon. I løpet av svangerskapet utviklet Ragnhild svangerskapsdepresjon, som ifølge Helse-Norge kan ramme én av ti kvinner i Norge.

I løpet av årene hadde hun fått det hun kaller hint om at hun kunne ha manisk depressiv lidelse. Da først i 1999.

– Men da jeg ble gravid fikk jeg en svangerskapsdepresjon som utviklet seg og ble mye verre enn det en svangerskapsdepresjon skal være. Da kom jeg inn på psykiatrisk avdeling og de startet utredning, forteller hun.

Det skulle altså gå 12 år før Ragnhild fikk satt en diagnose på tilstanden sin. I en lengre periode var hun innlagt. Hun roser psykiatrien i Harstad og sykehuset for den gode hjelpen og behandlingen hun fikk.

– Ingen ønsker seg en diagnose, men det å få en diagnose er en lettelse for du får en bekreftelse på at det er noe, og at ting ikke er innbilt. Du har noe å sette et navn på. I forholdt til arbeidsgivere går det an å si at jeg har den utfordringen, og da bli forstått. Jeg vil jo si at i noen tilfeller er nok det å få en diagnose godt.

Les også

Wasim måtte etterlate sin høygravide kone i Syria: – Harstad har blitt vårt paradis

Sluttet i jobben

Ragnhild sin plan var alltid at hun skulle tilbake til jobben sin når sønnen hennes ble stor nok til å gå i barnehage. Innleggelsen på psykiatrien satte en midlertidig stopper for dette.

Hun merket også at den terapeutiske delen av jobben hennes ble vanskelig. Når folk la seg på benken hos Ragnhild og virkelig slappet av kunne de åpne seg om flere ting. Hun er et sosialt vesen, men i likhet med frisører ble hun nesten en hobbypsykolog for kundene sine.

– Jeg var sykemeldt ett år og så gikk jeg på arbeidsavklaringspenger, hvor man skal igjennom om man kan gå tilbake i en jobb. Jeg holdt på fra 2012/2013-2016 da jeg ble ufør. Da hadde jeg prøvd mye, men vi fant ut at det å bli uføretrygdet var det eneste rette for meg. For jeg brukte så mye energi på å ta imot behandling.

Samtidig var det ekstremt viktig for Ragnhild å kunne være en god mamma for sønnen sin, selv om hun var syk. Dette la hun mye energi i, men sannheten var nok den at hun ikke hadde energi igjen til å være i en jobb og stå i den i tillegg.

– Det er veldig tøft og tøft når det stormer, men selv om sykdommen er med meg er det jeg som lever med sykdommen og ikke sykdommen som lever med meg. Man kan lære seg å holde det i sjakk, men det krever mange år og god behandling, forteller Ragnhild.

I løpet av denne perioden forsøkte Ragnhild å ta sitt eget liv.

– Jeg har vært så langt nede, og jeg er opptatt av at man får rett behandling og at den behandlingen kommer i gang fort. Det er mulig å få hjelp, og jeg er veldig glad for å se at hjelpa er der ute.

Dro til Borkenes

Etter å ha gått hjemme ett års tid kom vendepunktet for Ragnhild. Hun ønsket jo så sterkt å komme tilbake til arbeidslivet, men det fungerte på en måte ikke. Så tok en bekjent kontakt med henne og lurte på om hun ville komme til Borkenes for å se hva Inko drev med der i Kvæfjord. Det kunne jo hende at dette var noe som passet henne.

– Det hadde jeg lyst til, men var enda i behandling og dagene var ulike. Jeg dro dit på besøk og bestemte meg for å prøve én dag i uken for å se. Da kom jeg inn i varig tilrettelagt arbeid-tiltaket (VTA) i det de kaller for en skjermet virksomhet.

Der jobbet hun en del med produksjon av koppene som en del harstadværinger kanskje har lagt merke til på Hjemme hos oss. De lyse koppene med forskjellige nordnorske uttrykk. De drev også med lysstøyping og produksjon av ølklapperne som selges på Bakgården sånn at musikkglade harstadværinger kan klappe i takt selv om de har kjøpt seg et glass.

– Så kjente jeg at det gikk tålelig greit, så jeg økte med en dag til. Det er noe annet å være i et VTA-tiltak enn å være i en vanlig jobb, for når du er i tiltaket har du Inko i ryggen. Man kan faktisk ringe og si at i dag er dagen min så tøff at jeg kommer meg ikke ut av sengen, og da få beskjed om å være hjemme og holde seg i ro. De er på en måte ikke avhengige av deg. I en ordinær jobb kan det bli krise hvis en arbeidstaker ikke kommer.

Les også

Ansgar (23) var lovende syklist: – Rusen holdt på å ta fra meg alt

Får bruke hobby i jobben

Ragnhild forteller at du arbeider mens du er på topp i et slikt tiltak. I ett års tid var hun på Borkenes før hun øynet håp om nye utfordringer.

– Jeg har alltid likt matlaging og begynte å tenke om jeg kunne bruke en hobby og gjøre noe ut av det. Jeg ville prøve meg i det de kaller VTA i ordinær virksomhet, altså at du går ut i en ordinær bedrift. Da kom jeg til guttene på Skafferiet, og jeg var der i to år. Det var kjempegøy og jeg trivdes veldig godt. Men så tenkte jeg at jeg gjerne kunne tenke meg å være et sted der jeg får lage enda mer mat. Da havnet jeg på Kanebogen kafé og aktivitetssenter. Her har de tatt imot NAV-deltakere tidligere, så sjefen min er veldig flink med dem som trenger litt hjel og støtte.

På aktivitetssenteret baker hun kaker og lager middag fire dager i uken mellom klokken 9 og klokken 15.

– Det har gått veldig bra, men du er i et veldig godt tiltak. Her går jeg også kun på topp, så hvis jeg har behov for å være hjemme en dag eller vil trekke meg tilbake har jeg den muligheten. Mange kan si til uføre «men du jobber jo. Da kan du jobbe ordinært». Nei, det er akkurat det vi ikke kan for da er det andre krav til deg som arbeidstaker. Når du jobber gjennom VTA har du som sagt Inko i ryggen og arbeidsgiveren som tar deg imot er klar over at dette er en arbeidstaker som kan være borte i perioder, sier Ragnhild som synes det er flott å kunne jobbe igjen:

– Det er en fantastisk følelse, så for meg er det en glede hver dag jeg kan stå opp og gå på jobb. Det sosiale er så utrolig viktig, som igjen gjør at det er viktig for meg at flere vet at VTA finnes. For meg har VTA vært den beste medisinen jeg kunne fått. Men jeg har vært utrolig heldig med de bedriftene jeg har kommet til ved at jeg har hatt fantastiske sjefer og arbeidsledere. De har virkelig forstått meg og forstått hva tiltaket er og hva det går ut på, sier en positiv Ragnhild.

Skulle ønske flere visste

– Det trenger ikke å være en stor bedrift, men jeg håper at flere bedrifter ser at det å ta inn VTA-deltakere kan gi dem fantastiske medarbeidere. Og ikke minst at de får mennesker som vet hvem de er. Jeg har vært syk såpass lenge at jeg vet hva min sykdom er så jeg kan være ærlig på det. Jeg føler at jeg ikke har noe å skjule.

Men noe Ragnhild skulle ønske var at flere, da spesielt unge uføre, visste om varig tilrettelagt arbeid.

– Jeg tenker at dette tiltaket må være veldig bra for dem, for jeg tror at i flere tilfeller skremmes de ut av arbeidslivet fordi det ofte forventes veldig høy utdanning, du skal ha masse erfaring, og i tillegg blir arbeidslivet litt som skolegangen. Det er ikke alle som passer inn i en A4-boks. Noen ganger tror jeg faktisk arbeidslivet må legges litt til rette, forteller Ragnhild.

Selv ante hun ikke at noe slikt fantes.

– Det er mange som kanskje kunne jobbet litt. Jeg forstår det er mange uføre som overhodet ikke kan jobbe av ulike diagnoser og uføregrader, men jeg tror det er mange der ute som har litt arbeidsevne. Men så vet de ikke om tiltaket, for det er veldig lite informasjon om det. Så jeg håper at flere yngre kommer inn i tiltaket. Jeg tror det kan være en god måte å komme tilbake til arbeidslivet på, for det er jo en form for arbeidstrening.

– Hvordan tror du fremtiden kommer til å bli?

– Jeg håper den blir bra. Jeg har hatt et ønske om å kanskje komme tilbake til ordinært arbeid, men jeg innser at for meg blir nok min arbeidssituasjon å være i et tiltak som dette. Man skal aldri si aldri, og jeg har ikke gitt opp håpet om å gå tilbake i en eller annen prosent i ordinært arbeid. Men sånn som ting er nå så tenker jeg at det er flott å være i tiltaket. Det er et steg frem og et tilbake, men jeg tror det er sånn det er å ha en psykisk sykdom.

Les også

Maria Serafia (38) er tilbake, men uten politiske ambisjoner: – Savnet etter barna var det vanskeligste

Les også

Mistet mamma til Alzheimer: – Hun husker ikke alltid at jeg er hennes datter