I hele 2022 feirer vi frivilligheten- Norges største lagarbeid. Det handler om å markere Norge som dugnadsnasjon og det handler om å få enda flere med på laget.

Forskerne og pedagogene ved UiT Norges arktiske universitet er med på laget. Det er lagspillet vi må fremsnakke. Lagspillet for en mer bærekraftig fremtid. For bærekraft handler ikke bare om klima og miljø.

Bærekraft handler også om sosiale og økonomiske faktorer. For å skape bærekraftig utvikling må vi arbeide på tre områder: klima & miljø, økonomi og sosiale forhold. Sosial bærekraft innebærer at alle mennesker skal ha like muligheter til samfunnsdeltagelse, til et stabilt liv, til utdanning, til jobb og mulighet for å leve fritt og selvstendig uten diskriminering.

Økonomisk bærekraft innebærer å sikre økonomisk trygghet for mennesker og samfunn. Utfordringen er å gjøre økonomien bærekraftig, ergo det man kan kalle grønn vekst, slik at den både sikrer menneskers behov, og holder seg innenfor naturens tåleevner, ifølge FN.

Vi må løfte frem frivilligheten

Når vi i år markerer frivillighetens år vil vi som en kunnskapsinstitusjon bidra til å løfte frem sosial og økonomisk bærekraft. Vi vil presentere fortellinger, prosjekter, samspill og innovasjoner som løfter frivillighetens betydning for samfunnet vårt. Frivillighet finner vi i mange sektorer i våre lokalsamfunn der vi lever våre liv.

Frivillighet som har betydning for livskvaliteten vår. Primært finner vi frivillighet innen helse- og omsorg, kunst- og kultur og idretten. Nå i første omgang ønsker vi å løfte frem frivillighet innen helse- og omsorg, for her sliter kommunene rundt om i hele Norge. UiT forsker og underviser innen et bredt spekter av frivillighet som øker livskvalitet, er både helsefremmendeog fungerer bærekraftig, både sosialt- og økonomisk.

Eldreomsorgen er ett eksempel. Det offentlige sørger for å dekke det grunnleggende, som mat og stell, men er helt avhengig av frivillige for å kunne tilby et godt og meningsfullt sosialt innhold til de eldste av oss. UiT samarbeider med flere sykehjemom forskning på feltet og her står kunstfagenes rolle i en særklasse, fordi kunsten kan bidra til gode opplevelser og meningsfull aktivitet.

Vi må se eldre som en frivillig ressurs

Velferdsstaten innebærer en betydelig omfordeling gjennom livsløpet vårt. Som barn, ungdom og pensjonister mottar vi mer enn vi yter, mens vi som voksne bidrar mer enn vi trenger tilbake(Meld. St. 14 (2020–2021)).

Dette forteller oss at fremtidens bærekraftige lokalsamfunn må forholde seg til mer enn floskelen om at: «fremtiden er de unge», for de eldre også er fremtiden. Vi vet at «/…/ veksten i befolkningen i arbeidsdyktig alder vil bli betydelig svakere enn tidligere, og svakere enn veksten i de eldste aldersgruppene» (Meld. St. 14 (2020–2021)). Et viktig moment i denne bærekraftretorikken er at vi må evne å ta hele befolkningen i bruk for makte å løse morgendagens utfordringer og her kan sosial innovasjon være nøkkelen.

Det er en politisk målsetting at de store kullene som i tida fremover vil nå pensjonsalderen, i større grad skal bruke sin kompetanse og ressurser til nytte for lokalmiljø og samfunn (Meld. St. 14 (2020–2021)). Flere nyere stortingsmeldinger legger vekt på å tilrettelegge for økt frivillighet blant eldre.

Vi må se og anerkjenne de frivillige

Vi ser at det man i dag kaller seniorfrivillighet kan bli et essensielt bærekraftselement i en mer estetisk orientert eldreomsorg, fordi den nye generasjonen eldre har ressurser til å delta, dersom de opplever seg som motiverte og at deres bidrag faktisk etterspørres og verdsettes (Hansen & Slagsvold, 2020, s.4).

Vi kan ikke lenger kun snakke om å bruke enkelte ildsjeler på sykehjemmet (slik som en kulturarbeider), eller en primus motor i lokalsamfunnet. For å bygge bærekraftige byer og samfunn må vi rekruttere både innen det man kaller «kollektiv frivillighet» og «refleksiv frivillighet» (Hansen & Slagsvold, 2020). De kollektivt frivillige er motivert av en religiøs eller ideologisk forpliktelse som resulterer i en regelmessig innsats, mens de refleksive eller individualistiske frivillige er orientert mot selve hendelsen og ikke primært gruppetilhørigheten (Eimhjellen, 2018).

For refleksive frivillige er det essensielt at sykehjemmet møter de frivilliges egne interesser og forventninger. Derfor er samskaping (Zeilig West, Williams, 2018) en god inngang. Frivillige må, akkurat som beboerne, bli sett, bli involvert, få god opplæring og oppfølging.

UiT har en dyktig og engasjert fagstab som er svært opptatt av disse spørsmålene. I frivillighetens år er det viktig å fremme fortellinger som både markerer Norge som dugnadsnasjon og poengterer at vi må få enda flere med på laget.