Se det for deg: Året er 2022 og snøen laver ned over et klimautsatt Europa. Russland er tungt mobilisert på grensa til Ukraina - klare til å klippe snora for tredje verdenskrig. Verdensbanken har erklært at Libanon lider av verdens verste økonomiske krisen siden 1850-tallet. Og i Norge sliper vi sablene, kjøper inn sprittusj og snekrer demonstrajonsplakater for at Andreas «Tix» Haukland har sluppet låta «Hvis jeg forlot verden».

Nei, dette er ikke starten på en knallgod satirisk roman - det er samtiden, dere.

Jeg skal ikke gå så langt som å kalle debatten et fullstendig havari av det offentlig ordskiftet, men jeg tror vi alle har noe å lære her.

Jeg skal innrømme at jeg også reagerte da jeg hørte låten for første gang. Som garva pop-entusiast hadde jeg forventet mer. Nok en terningkast 3-låt fra Norges største popstjerne. Thank you, next.

Men så nådde låten borgervernerne. Og da smalt det.

I låta synger Tix om et kjærlighetsbrudd. Han har blitt forlatt og deler sin emosjonelle respons med lytteren.

Han synger «Hvis jeg forlot verden, ville du finne en måte å få tiden til å snu? hvis jeg forlot verden uten deg, ville verden vært den samme uten meg?» og «tar en kule for deg baby, tømmer hele magasinet!».

Selv om jeg har vært singel i over tre år kan jeg fortsatt kjenne den noe narsissistiske selvmedlidende følelsen man ofte kan være innom etter noe slikt. Jeg kjenner også igjen skammen over tankene og prosessen rundt å kvitte seg med de. Gjør ikke dere?

Noen som tilsynelatende aldri har lekt med mørke tanker etter et brudd er Emilie Tverbak og Marthe Valle.

På sin egen instagramprofil kaller skuespiller Tverbak fra Bodø teksten et prakteksempel på psykisk utpressing. Videre sier hun "Kanskje noen har sin aller første kjærlighetssorg akkurat nå, og har ingen forutsetninger for å behandle disse altoppslukende følelsene. Da er det godt at Tix kom dem i forkjøpet med denne manualen». Hun kan ikke forstå hvordan låten i det hele tatt har sluppet gjennom sensuren hos plateselskapet.

En annen som reagerer sterkt er artist Marthe Valle. Hun mener låta viser Tix sin manglende evne til å ta ansvar for eget brudd og spør hvorfor vi ikke snakker om mange menns manglende evne til å tåle avvisning. Valle frykter budskapet i låta skal føre til partnerdrap begått av sårede og forsmådde menn.

Også Mental Helse er på ballen. Organisasjonen gir låta kritikk for å presentere selvmord som en utvei på kjærlighetssorg og kaller den «lang over streken».

All kritikken som blir presentert oppleves på meg som nokså ensidig og preget av sinne og aggresjon mot Tix. Er vi alle bare falne engler?

Les mer om kritikken av låta her:

Jeg skal trå forsiktig her. Reaksjonene til både Tverbak, Valle og Mental Helse er valide og fortjener å bli hørt. Men hvorfor er de så sinte? Og hvorfor akkurat på Tix?

Tix sitt motsvar hvor han poengterer at teksten handler om å stå igjen alene med savn og spørsmål man sitter inne med er forsåvidt godt, men er det nødvendig?

Dette er en poplåt, folkens. En poplåt med én manns historie. Jeg er vokst opp på 90-tallet hvor jeg som barn og ungdom nynnet muntert på mange av mine favoritter.

Det kunne være tekstperler som «If you want to hang out, you've gotta take her out, cocaine. If you want to get down, down on the ground, cocaine» fra Eric Clapton, eller «Mens du e opptatt av kordan du tar dæ ut på skjermen Æ spøtta når du kommer som dama som hata spermen» fra Tungtvann, «He put that bottle to his head and pulled the trigger. And finally drank away her memory» fra nydelige Whisky Lullaby, «I hurt myself today. To see if I still feel» fra Johnny Cash.

Og ikke la meg starte på alle hiphop-tekstene fra over Atlanteren.

Har jeg endt opp med en rad emosjonelle arr i sjela etter å ha hørt disse tydelige oppfordringene om dopbruk, selvmord og selvskading? Svaret er nei.

I ABBAs «Waterloo» fra 1974 synger Anni-Frid og Agnetha om å overgi seg til en mannlig elsker på samme måte som Napoleon overga seg styrkene fra den syvende koalisjonen. Ble kvinner værende i destruktive forhold grunnet låta? Ikke vet jeg. Er det i så fall Abba sin feil? Nei.

Jeg forstår at vi nå lever i en annen tid. Jeg forstår at Tix har gitt seg selv en målskive på ryggen ved å være et selverklært forbilde, men skal han strippes for retten sin til ytringsfrihet av den grunn?

Livet er hardt. De fleste av oss opplever sorg, smerte og utfordringer underveis. De fleste av oss putter også disse opplevelsene på kontoen for livserfaringer som hjelper oss å bli mer komplekse og empatiske mennesker.

Hvis formålet til Tverbak og Valle er kjærlighet og god mental helse, hvorfor er da verktøyet sinne og hat?

Jeg har ennå ikke barn selv, men er onkel til to gutter og er heldig å få være en del av livene til mange av mine venners barn. Jeg unner virkelig disse barna et bredt spekter av erfaringer gjennom livet. Både gode og vonde.

De kommer til å spille makabre dataspill, se ufyselige filmer og høre en rad av politisk ukorrekte sangtekster. For sånn er storsamfunnet. Fælt og vakkert på samme tid. Og det må få lov å inneholde alle livets nyanser.

Så bør heller vi som foreldre og omsorgspersoner være der for å hjelpe de unge å sortere følelsene sine. For motgang kommer de til å møte. Og bra er det.

Jeg er redd vi er i ferd med å miste empatien vår bak tastaturet. Debatt er en av bærebjelkene i et velfungerende demokrati, men vi må slutte å fullstendig avskrive noen ved den minste uenighet. Jeg sier som The Black Eyed Peas: «Where is the love?»

Jeg gleder meg til å få enda mer innsikt i psyken til Tix. Og til å dele den med de unge som et eksempel på hvordan noen kan ha det.

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat av en av mine nordnorske favorittpoeter, Ketil Stokkan. Dette fra låta «Evig ung» som foreløpig står som ukansellert sist jeg sjekket:

«Vi kan alle skylle på kværandre, men tel sist så e det vårres eia feil.
Vi har alle løst tel å førrandre, men vi gjømme unna vårres eget speil»