I et innlegg 13. desember kommer Andreas Wahl Blomkvist og Stian Pheiff i Tryggere Ruspolitikk Troms med noen synspunkter på at jeg ønsket å ta et oppgjør med utrykket «snitch», og det som betegnes som «snitchkulturen» blant mange ungdommer i dag. Utgangspunktet for saken var behandling av en rapport som gjaldt ungdom og rus i Harstad.

Selv vil jeg heller kalle det en oppfordring til de unge om å tenke seg godt om, og heller si fra i stedet for å tie. Det er faktisk bra å si fra hvis man vet om alvorlige situasjoner som har potensial til å ødelegge fremtiden for noen som har kommet litt skjevt ut. Dersom man som ung i dag kan bidra til at en rusfremtid ikke blir en realitet, vil vedkommende takke deg resten av livet når de senere ser hva de er spart fra.

Jeg vil fremheve det som i rapporten oppsummeres som råd fra ungdommene selv. Her ønsker de seg blant annet en anonym plass hvor de kan melde fra dersom de oppdager rus. Dette er noe vi burde bygge videre på.

Nå kommer det ganske fort fram at Blomkvist og Pheiff virker å være ganske enige når det gjelder «snitchkulturen», men at det er den strandede rusreformen de egentlig er opptatt av.

At ruspolitikken trenger en real fornying, er jeg helt enig i. Det var også redaksjonskomiteen som jeg selv var en del av, da vi skrev resolusjonen som gjorde at Fremskrittspartiet stemte mot rusreformen i sin fremlagte form. Fremskrittspartiet er positiv til en rusreform, men den kan ikke legge til rette for at narkotika kan bæres fritt rundt med de konsekvenser det kan medføre.

Her snakker jeg ikke bare som politiker, men også som småbarnsfar. Jeg vil nødig at veien til rusmidler skal være kortere enn den er i dag i det samfunnet de skal vokse opp i. Jeg vil heller ikke ta fra dem argumentet om at dette faktisk er ulovlig dersom noen skulle tilby dem dette. Økt tilgjengelighet sammen med liten eller ingen risiko for konsekvens, peker i all hovedsak i retning av økt bruk og lavere terskel for utprøving.

Som Felles Ansvar i Salten, et forebyggende lavterskeltilbud som blant annet jobber opp mot ungdom påpeker i Avisa Nordland 3. mars i år, manglet reformforslaget mye på ungdomsperspektivet. De gir et litt annet bilde enn det Blomkvist og Pheiff tegner. Jeg oppfordrer alle til å lese Felles Ansvar Saltens innlegg.

En rusreform må også ha med perspektivet rundt de som ikke har begynt med rus og skal gjøre noen riktige valg i ungdomstiden, ikke bare de som allerede er havnet i misbruk. Jeg tror ikke et samfunn hvor grensene stadig viskes ut mellom hva som er lov og akseptert, og hva som ikke er lov og uakseptert, vil gjøre det enklere for de oppvoksende generasjonene.

Så synes jeg det er litt underlig at en reform som kan inneholde så mange gode tiltak for å hjelpe de som trenger det, informere og legge til rette for en innsats mot bruk av rus, skaper et slikt engasjement for akkurat dette som går på legalisering. Det er så mye som kan endres til det bedre uten at man behøver å ha lov til å gå med heroin på innerlomma.

Så jeg tenker ja til nytenkning og hjelp, men fortsatt tydelige grenser!