Gå til sidens hovedinnhold

Statsforvalteren og ufin «motorferdselkrig»

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Statsforvalter Elisabeth Vik Aspaker benekter i et innlegg i avisene i Troms og Finnmark å ha erklært «motorferdselskrig» mot samiske kommuner og for å ha bedt om hjelp fra miljøministeren for å tvinge de «ulydige» og «gjenstridige» samene i kne.

Statsforvalterens innlegg er et tilsvar til Ságats leder «Viktig å ta oppgjør med ukulturen» den 15.12.2021. Tidligere er problemet omtalt i lederen «Statsforvalter på bærtur uten disp» i Ságat for 05.10.2021 og i kronikken «Innskjerpa kommunal praksis for hyttedisper» i Ságat for 12.11.2021. Siden statsforvalteren har sendt sitt tilsvar som rundskriv til alle media i tvangsfylket, er det nødvendig med denne kommentar for å opplyse saken for dem som ikke leser Ságat regelmessig.

Det er sjølsagt bra at statsforvalteren bedyrer at hun ikke har erklært noen «motorferdselskrig» mot Sápmi eller har noe ønske om å tvinge samene i kne. Men vi holder mulighetene åpne for at Aspaker ikke forstår at det er nettopp dette man har gjort.

Statsforvalteren har rett i at kommunene er forvaltere av motorferdselloven. Problemet er at statsforvalteren bedriver aktiv overstyring og overprøving av særlig de samiske kommunene. I noen utstrekning bedrives veiledning som i visse tilfeller har mer preg av villedning.

Noen eksempler:

Nesseby kommune innvilga tillatelser til barmarkskjøring etter tradisjonelle ferdselstraseer i forbindelse med bærplukking og småviltjakt. Statsforvalteren overprøvde dette med begrunnelse at utmarkshøsting ikke kan anses som noe unntakstilfelle, idet en stor gruppe innbyggere i hele tvangsfylket utfører dette.

Statsforvalteren bedriver her privat politikk i forhold til Miljøverndepartementets rundskriv T-1/96, hvor det er påpekt at næringsbasert multehøsting kan gi særlig behov for motorisert ferdsel. Samtidig understreker departementet at multeinnhøstinga i Finnmark står i en særstilling fordi det er store avstander og næringsaspektet fra gammelt gjør seg gjeldende.

Videre har statsforvalteren uriktig påstått at vilkårene for å innvilge dispensasjon etter bestemmelsen i nasjonal forskrift § 6 ikke underlagt kommunenes frie skjønn, samt at vilkårene skal tolkes likt i samtlige kommuner. Dette gjelder hva som er «unntakstilfeller», «særlig behov som ikke knytter seg til turkjøring» og «som ikke kan dekkes på annen måte».

Også her er statsforvalteren på direkte kollisjonskurs med departementet. I rundskrivet er det motsatte presisert, nemlig at «vilkårene beror på en skjønnsmessig vurdering» samt at lokale forhold må kunne spille inn ved skjønnsvurderinga.

Statsforvalteren er også svært restriktiv til å tillate transport av ved og trevirke. Dette rammer mange skogeiere og har nylig vakt reaksjoner fra Stortinget. Transport av ved med sneskuter fra egen eiendom til fast bolig er direkte tillatt uten søknad, mens annen vedtransport krever tillatelse etter motorferdselloven. Også her er statsforvalteren på total kollisjonskurs med departementets rundskriv, som sier at det skal være kurant å gi tillatelse til transport av ved fra egen eiendom til annet sted enn fast bopel samt til transport av ved fra andres eiendom.

Statsforvalteren har også villedet enkelte kommuner til å tro at faktiske forhold er uten betydning ved behandling av saker om kjøring til hytter, men at det avgjørende skal være byggets registrering i offentlige registre (matrikkel og grunnbok). Dette er i strid med nasjonal forskrift som bestemmer at «eier av hytte» kan få tillatelse. Statsforvalterens villfarelse her kan beskrives som «grunnbok-dysleksi», det vil si manglende evne til å lese og forstå grunnboka og tinglyste hjemmelsdokumenter. Det har medført at hytteeiere har fått avslag, sjøl om de har tinglyst skjøte på sin hytteeiendom, og dermed er ubestridelig eier av faktiske hyttebygg.

Tidligere var det krav i nasjonal forskrift om at hytta måtte ligge minst 2,5 km fra brøyta bilvei før det kunne gis tillatelse. Dette ble tolket snevert og innskrenkende av statsforvalteren, som målte avstanden i luftlinje fremfor i kjørbar rute i terrenget. Også her var forvaltninga så imbesil og sneversynt at Stortinget til slutt i fjor måtte gripe inn og instruere regjeringa til å fjerne hele avstandsbegrensninga i nasjonal forskrift.

Noen kommunestyrer har vedtatt lokale forskrifter med retningslinjer for saksbehandling etter motorferdselloven. Blant annet gjelder dette Porsanger kommunestyre. Her har statsforvalteren forledet kommunen til å tro at fastsatt forvaltningspraksis i gjeldende forskrift kan tilsidesettes til skade for befolkninga uten noen forskriftsendring. Enhver forskrift er selvsagt gyldig og skal etterleves inntil den eventuelt måtte bli endret av det organet som har fastsatt den. Verken statsforvalteren eller underordna organer i kommunen har lovlig adgang til etter eget forgodtbefinnende å endre eller omgjøre gyldige forskrifter vedtatt av kommunestyret.

Dette er bare noen eksempler på at statsforvalteren bedriver private politikk i strid med gjeldende rett og notorisk villeder kommunene fremfor å gi korrekt veiledning. Statsforvalteren er statens og regjeringas representant og må sjølsagt forventes å opptre pinlig korrekt på alle måter. Det er vårt bestemte inntrykk at kommunene generelt og de samiske kommunene spesielt i all hovedsak forvalter motorferdselloven på en forbilledlig måte, bortsett fra der forvaltninga er skjemmet av statsforvalterens villedning.

For de samiske kommunene er det et særlig problem at statsforvalteren med sin norske bakgrunn og kulturforståelse ikke evner og/eller viljer å forstå det samiske begrepet meahcasteapmi (utmarksbruk) slik dette er entydig definert av samiske politiske myndigheter gjennom Sametinget. Meahcasteapmi er en grunnpilar i den samiske kulturen, men blir tråkka på i fornorskningas ånd.

Her er det grunn til å minne om at norsk lovgivning er underordnet folkeretten. Både FNs urfolkserklæring, ILOs urfolkskonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) har bestemmelser som beskytter urfolk og andre etniske minoriteter. Retten til å dyrke egen kultur gjelder også i forhold til det materielle grunnlaget for kulturen. I Sápmi utgjør fortsatt naturalhusholdning og egen matauk en viktig del av kulturutøvelsen, og skjer på en bærekraftig og fornuftig måte. Dette er rettigheter som er beskytta i folkeretten, og som må respekteres av norsk statsforvaltning i Sápmi.

Vi registrerer at Elisabeth Vik Aspaker mener det er «ufint» og «grovt» at Ságat påpeker statsforvalterens myndighetsmisbruk mot det samiske folket. Det ufine og grove er ikke at den frie samiske pressen kaller en spade for en spade, men den kulturkollisjon som ligger i at norsk statsforvaltning fortsatt anno 2021 begår myndighetsmisbruk mot samene.

For eksempel når statsforvalteren gir egne klager og overstyringer over lovlig fatta kommunale vedtak oppsettende virkning, midt i årets viktigste høstingstid i utmarka, uten å ivareta rettsplikten til å konsultere med direkte berørte samiske interesser før vedtak om inndragelse fattes. Slike brudd på de nye reglene i sameloven er i seg sjøl så alvorlig at det kan forsvare langt krassere karakteristikker enn det Ságat til nå har uttrykt på lederplass.

Statsforvalteren sammenligner samekommunenes praktisering av motorferdselloven med råkjøring over fartsgrensa på en offentlig vei. I dette tilfelle er det ikke de samiske utmarksbrukerne eller kommunene som er skurken, men derimot statsforvalteren som bryter fartsgrensa (spillereglene) med sitt råkjør mot det samiske samfunnet. I enevoldstida ble det riktignok hevdet at «den Vår Herre gir et embete, gir han også forstand». Men i dag vet de fleste at dette ikke holder stikk, kanskje med unntak av noen aktivister på statsbygget i Tromsø.

Statsforvalteren skal være en rettssikkerhetsventil, som i motorferdselsaker synes å være potte tett. I de sakene fra samiske kommuner som Ságat har omtalt, fremstår statsforvalteren som en trussel mot – og ikke garantist for – befolkningas rettssikkerhet. Statsforvalterens timing for å villede kommunene i motorferdselsaker er også høyst bemerkelsesverdig. Et stort flertall på Stortinget vedtok i mai å pålegge regjeringa å fremme forslag til lovendringer med sikte på økt lokalt selvstyre og redusert byråkrati knytta til praktisering av loven. Da er det direkte utidig av statsforvalteren å pålegge samiske kommuner en uhjemla innstramning av regelverk som Stortinget ønsker å oppmyke.

Vi berømmer Kautokeino og andre kommuner som ikke lar seg tråkke på av statsforvalterens vranglære i motorferdselsaker. Samtidig gremmes vi over Porsanger kommune, hvor enkelte byråkrater og politikere synes å trives bedre i rollen som nikkedukke, fremfor å jobbe for egen befolkning og etterleve kommunestyrets forskrift om saksbehandling i motorferdselsaker.

Les også

– Nei, Statsforvalteren erklærer ikke krig!