Tillit fremheves som selve fundamentet i det norske samfunnet – men tilliten til det private er totalt fraværende hos regjeringen.

Tillit har økonomisk verdi, letter økonomisk samkvem, reduserer behovet for kontroll og tilsyn, og understøtter langsiktighet og forutsigbarhet i politikken. Derfor løftet NHO høy tillit som en av 10 ambisjoner i vårt veikart for fremtidens næringsliv.

Tillit gjorde til at vi kom oss brukbart ut av pandemien. Vi lyttet til våre ledere, stolte på deres vurderinger og gjorde ikke politikk ut av faglige betraktninger. Statistisk Sentralbyrås (SSB) siste måling viste at tilliten holdt seg stabil også i 2020. Tilsvarende sier vi ofte om trepartsmodellen i arbeidslivet, at tillit er selve gullet i modellen som vi må hegne om. Det betyr ikke at partene er enige om alt, alltid. Tvert imot. Men det betyr at det er en grunnleggende forståelse mellom partene om at vi vil hverandre vel og har et ønske om å løse utfordringer sammen. Når det gjelder som verst, løfter vi i flokk.

Regjeringen har tatt mål av seg å gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor. Det kunne vært et godt mål for hele det norske samfunnet, men når det utformes politikk for den private delen av arbeidslivet, så oser det heller av mistillit.

Mistillit til de som skaper jobber i bygd og by, og ikke minst til de som lever av å hjelpe folk med helse- og velferdsbehov. Forslag om rekommunalisering, nullprofitt og storrengjøring fremstår som mistillit til private bedrifter. Når det snakkes om tillitsreform i offentlig sektor, handler det ofte om at man må stole på fagfolkene og at rapportering og kontroll må reduseres. Man må rett og slett stole på at de ansatte gjør sitt beste. Hvorfor skal man da ikke stole på bedrifter med kompetanse, kapasitet og innovasjonskraft å tilby – også som et supplement til offentlige tjenester? Mange bedrifter møtes dessverre med en nedlatende, polariserende sjargong som ikke signaliserer tillit. Uttrykk som baroner og profitører hører andre regimer til og bør legges vekk.

Velferdsbedrifter leverer gode tjenester, er verdsatt av brukerne, og er gjennomregulerte både når det gjelder pris og kvalitet. Det offentlige "Velferdstjenesteutvalget" konkluderte med at det som hovedregel ikke tas ut urimelig overskudd fra virksomheter som leverer offentlig finansierte velferdstjenester.

Profitt er ikke noe mer mystisk enn overskudd etter at regningene er betalt. Ingen virksomhet kan drive i minus, heller ikke offentlige. Man må ha overskudd for å kunne drive forsvarlig. Hvordan kan man ellers investere i nye bygg, rehabilitere gamle, investere i ny teknologi eller i ansattes kompetanse?

Skal vi klare å løse de store samfunnsutfordringene fremover må vi bygge bro, samarbeid og partnerskap på tvers av offentlig og privat sektor. Vi må sørge for at ressursene finner hverandre. En tillitsreform bare for offentlig sektor bygger ikke på kunnskap og innsikt om det norske arbeidslivet. Selv om det er mest deltid i offentlig sektor, er det sjeldent at det pekes på. Innleie brukes mye i offentlig sektor, men likevel er det privat sektor brukes som begrunnelse for å stramme inn.

Selv om de aller fleste som leier inn, er seriøse virksomheter som skal dekke opp topper i ordrebøkene eller huller i vaktplanen, snakkes det om arbeidslivskriminalitet og storrengjøring. Heller enn å stå sammen om å skille det useriøse fra det seriøse arbeidslivet, knyttes alt som er galt til skillet mellom offentlig og privat sektor. Norsk næringsliv er fullt av engasjerte medarbeidere, ofte med erfaring fra offentlig sektor og med ideer om at velferdsbehovene kan møtes på en annen og bedre måte.

Vi trenger alle gode krefter innen alle sektorer. Ressursene må finne hverandre, og vi må jobbe sammen til det beste for innbyggerne våre. Og vise at vi faktisk har det tillitssamfunnet vi alle snakker så varmt om. Slik det er nå virker det som om regjeringen er mest opptatt av å holde private utenfor. Det kommer vi ingen vei med.