Vi takker Eivind Stene (fylkesleder i Troms og Finnmark Frp) for hans svar på vårt innlegg 13. desember. Utgangspunktet er at Stene på den ene siden oppfordrer til åpenhet om rus, mens på den andre siden ønsker å opprettholde samfunnets sterkeste og mest stigmatiserende virkemiddel mot selv det minste av narkotikalovbrudd - nemlig strafferettslige sanksjoner. Det foreligger ingen skjult agenda ved at vi ønsker å drøfte nasjonal ruspolitikk og dens konsekvenser i lys av lokale eksempler, slik Stene virker å insinuere.

Vi er enige om at åpenhet rundt rusbruk er bra, og vi støtter som utgangspunkt en anonym tjeneste der man kan melde om egne hjelpe- eller informasjonsbehov og eventuelt bekymringer om andres bruk av rusmidler.

Vi er derimot ikke enig at det å gi ungdom kriminelt rulleblad og dermed forringe deres karrieremuligheter og fremtidsutsikter er et godt virkemiddel for å oppnå denne åpenheten - eller i det hele tatt forebygge rusbruk. Til tross for straffetrussel viser en ungdata undersøkelse fra Oslo i 2018 at 38% av gutter, og 23% av jenter har prøvd cannabis innen de forlater videregående skole. Observasjonsstudier, inkludert større tvillingstudier, har vist at straff øker sannsynligheten for videre kriminell løpebane og dermed forverrer problemene Stene ønsker å løse. Det er derfor bra at de færreste blir tatt, men synd at straff overveiende rammer sårbar ungdom med større sosiale utfordringer.

Den allmennpreventive effekten av straff på rusbruk er - for å sitere utredningen til rusreformutvalget - «svært liten, om den i det hele tatt kan påvises» (NOU 2019: 26). Rusbruk går opp og ned i alle land, helt uavhengig av avskaffelse/endringer i straff. Senere forskning og utredninger (bl.a. fra Skottland og Finland) har kommet til akkurat samme konklusjon som rusreformutvalget: det er ikke empiriske belegg for å hevde at avkriminalisering gir økt rusbruk.

Stene, som flere andre i Frp, er naturligvis overbevist om det motsatte, men viser ikke til noe forskning – de bare gjentar påstanden som om det var en sannhet. Men ubegrunnede overbevisninger er ikke det verste i denne saken. Stene skriver at han og Frp stemte ned rusreformen fordi den angivelig ville «legge til rette for at narkotika kan bæres fritt» og ville fjernet argumentet om at narkotika er ulovlig, for ungdom som blir tilbudt narkotika.

Som fylkesleder i et parti som stemte ned reformen, avslører dette en hårreisende uvitenhet om hva rusreformen innebar. Rusreformen la opp til å erstatte virkningsløs bruk av straff med påbudt oppmøte for kartlegging og hjelp, ettersom utredningen viste at straff står i veien for en rekke helsefremmende tiltak og har en stigmatiserende og skadelig virkning, samtidig som den allmennpreventive effekten er marginal eller ikke-eksisterende.

Rusreformutvalgets forslag innebar at all narkotikabesittelse og -bruk fortsatt ville være ulovlig, men mindre forbrytelser skulle ikke møtes med strafferettslige reaksjoner. Stene kunne altså ikke gått «fritt» med narkotika noe mer enn han kan i dag. Om han prøvde, ville han fort forstått at det ville vært en ubehagelig affære med politivisitasjon, beslagleggelse og møteplikt i en kommunal instans med gebyr dersom plikten ikke ble overholdt. Ved mistanke om salg eller en mengde som overgikk en gitt terskelverdi ville konsekvensene vært nøyaktig som i dag.

Det er en stor synd for demokratiet at Stene ikke visste hva det var han stemte for eller mot da han representerte de som valgte han frem. Men vi er enig med Stene at rusreformutvalgets forslag hadde forbedringspotensial, særlig hva gjelder midler til kommunene (som riktignok ble lovet under høringene) og tiltak rettet mot ungdom, men dette var til dels også en konsekvens av begrensningene i rusreformutvalgets mandat.

Stene, som barnefar og politiker, må gjerne fortsette å tro på straff, både mot sårbar ungdom og voksne med avhengighetslidelse. Det er imidlertid vår faglig oppfatning og erfaring fra rus- og psykiatrifeltet i spesialisthelsetjenesten at ungdom og voksne med rusproblemer får livene sine verre av den straffepolitikken Stene forfekter. Dette støttes også av foreldre og andre pårørende vi jevnlig snakker med, og som ofte må ta deler av konsekvensene av straffen. Vi mener, i tråd med FN, WHO, EMCDDA og øvrige fagorganer, at det er på tide å forlate straff til fordel for tiltak som faktisk har vist seg å være tillitsskapende og forebyggende.