Hvorfor skrive kommentar om en hund, spør du. Da svarer jeg: Spør alle de tusener av hundeeiere som har opplevd at hunden dør.

Lita var den som alltid tok imot oss da vi kom hjem etter skole og jobb, trening og fest. Hun spratt opp av kurven. Hun logret med hele sin kropp, var glad for se oss. Flokken hennes, oss andre i huset, kom hjem til henne igjen. For en lykke, selv bare etter en tur på Kiwi! Et klapp på hodet. En klem. Så var hun fornøyd. Alle disse små interaksjonene. Fra klokka 06.30 til 23.30 alle dager i uka. Hun var der hele tiden. Satte snuten borti oss da vi gikk forbi. Snorket mens hun sov. Var på jakt etter flua i stua. Fant noen smuler på gulvet.

Kjæledyrene blir en stor og viktig del av familien. Dessverre lever de ikke lenge. En gordonsetter lever i snitt 9-11 år. Lita ble nesten 12. Alle årene har vært en glede. En fantastisk tid. Hver eneste gang jeg rørte ved turbuksa, spratt hun opp. Hun kjente igjen akkurat den lyden av borrelåsen. Ikke av de andre buksene, men akkurat den som ble brukt på tur. Hver eneste gang boksen med leverpostei ble åpnet, da var hun der. På fjellet fant hun tilbake til meg ved å lukte meg i skisporet eller på den grønne stien. Selv om jeg var flere hundre meter unna.

Nå er det helt stille i huset. Ingen som er klar for å spise middag i det øyeblikket vi andre er ferdige. Ingen som skal ut å lufte seg i det øyeblikket middagen i skåla er spist opp. Ingen som logrer til meg etter en under middels dag på jobb.

Psykolog Ingvild Hurlimann-Lindseth uttalte til TV 2 i 2020 at den umiddelbare sorgen når en hund dør for noen kan være like stor som når man mister et menneske. Så langt skal ikke jeg trekke linjen, men siden hunden har vært en altoppslukende venn så lenge, er det klart det er trist. Hulk og tårer har det vært daglig denne uka.

Jeg husker spesielt godt alle jaktturene der rypa ble funnet i krattet. Den gangen hun plutselig oppdaget at det var en stor, svart orrhane der inne - og hun kom løpende tilbake passelig forfjamset og litt redd. At hun alltid gikk rett frem i det krysset i skogen, selv om vi skulle en annen vei. Fordi vi under dressuren for ti år siden alltid gikk rett frem. At hun ble lik oss, kunne sove til klokka 10 på hytta i helga. At hun alltid skulle være fremst i flokken. Hvis hun så folk på veien i sine yngre dager - måtte hun ta dem igjen. Jeg husker lukta av våt myr i pelsen, kvisten som hang fast i halen.

At hun kunne sitte på en stol ved bordet på verandaen, med krone på, og spise bløtkake da hun hadde bursdag. At hun fikk møte en av sine søstre fra Børselv på fotballøkka etter åtte år. Alva, som hun het, hadde ikke for vane å være veldig sosial med andre hunder. Men dette møtet resulterte i et «kyss» – våt snute mot våt snute.

Den siste tida meldte det seg flere utfordringer med helsa. Den tunge beslutningen ble tatt i fellesskap hjemme. Siste luftetur tirsdag kveld gikk mot Brurvika. Hun sprang rett frem der stiene krysser. Jeg vet ikke om jeg klarer å gå akkurat den turen på en god stund nå. Den siste middagen tirsdag kveld: Tørrfôr, våtfôr og burger med luksuskjøtt fra Angus okse. Til frokost onsdag: To brødskiver, enormt med leverpostei, to skiver Norvegia, spekepølse og to bokser yoghurt, som hun ellers bare fikk sleike restene av når vi hadde spist. Veterinæren sa vi kunne burne på med god mat.

Onsdag klokka 08.30: Vi er hos veterinæren. Veterinæren gråter også. Stearinlyset brenner ned og himmelens sluser åpner seg.

Minnene om Lita, og alle andre hunder som er på de evige jaktmarker, lever evig.

RIP.