Kronikken ble først publisert på Nordnorsk debatt 19.07.2022

Som naturforskere danner vi oss forestillinger om fenomener i naturen - minken er for eksempel et innført utyske som vi skulle fjernet, den dreper for fote, og hører ikke hjemme i et fuglefjell.

Vi satte ut viltkameraer for å dokumentere dette, og fikk rett. Minken samlet lundeunger i mengder på Hjelmsøya. Men vi fant også at oteren patruljerte lundefeltet, og tok unger og voksne. Kråke og ravn dro opp torv og hentet seg egg og unger fra lundegangene, krøp to meter inn i lomviurene og fant eggene der også. Og havørna, vår stolthet og majestet patruljerte lundefeltene, jaktet grågås og måkeunger. De finner snart ikke flere krykkjer å forstyrre nå i de gamle, store koloniene. Svartbaken spiste ærfuglungene og gråmåken tok naboens egg.

Vi tenkte på minken som selve syndebukken, men glemte de andre, naturlige predatorene. Vi glemte også at det er slutt på utkast av slog, så måsene og krykkjene ikke finner mat rundt båtene på sjøen lenger. I alle fall ikke så mye. Og vi glemte at søppelfyllingene nå er dekt til, så kråkene må finne mat andre steder. Vi glemte også garnene og anna redskap som en av foreldrene gikk seg fast i. Og akkurat nå tenkte vi ikke på at det bare er flaks for fuglene på Hjelmsøya at fiskelarvene driver forbi der, og ikke på Røst, siden gytebestandene har flytta seg nordover i takt med økt havtemperatur. Vi unnlot å ta med at fuglene våre har relativt høye verdier av kvikksølv.

Strengt tatt har vi ikke glemt noe av dette helt, men det var noe med fokuset og rangeringen.

Alkefuglene våre må fly langt noen år - beiteturene til en av alkene på Hjelmsøya i 2020 var på over 300 km inn og ut fjordene her i Vest-Finnmark, deriblant en lang runde inne i Repparfjorden, over de samme arealene som de skal fylle med gruveslam. Den leita sikkert etter sild, sil eller anna småfisk som samler seg der inne. Når den kom hjem var det ingen unge å mate, for minken eller oteren hadde allerede vært der. Andre år finner de maten atskillig nærmere, og flere av ungene vokser opp.

Noen av sidene av naturen griper oss sterkt, og vi favoriserer enkelte arter - ærfuglene jaktes for eksempel ikke i Norge utenom Skagerrak- de er husfugl fra gammelt av, og det søkes om felling av oter i Vegaområdet fordi den tar ærfugl på reir i de gamle è-værene. Havørna tar også ærfugl, men den kommer det ikke til å bli gjort noe med. Den er et ikon i seg selv. Og Vegaområdet er på Unescos Verdensarvliste.

Før røktet vi kysten annerledes, vi var mer avhengige av matressursene helt direkte. Havørnbestanden sammen med andre rovfugl ble skutt ut, ravn og kråke desimert. Svartbakene som valgte den enkle veien inn i ærfuglkolonien levde kortere enn andre svartbaker. Sloget etter fisken gikk til fuglene, for da fikk vi egg og dun tilbake. Egg blei sanka av mange sjøfuglarter, og dunsanking var en innbringende bigeskjeft der de klarte å passe godt på è-ene sine.

Før vi evnet å regulere så sterkt som vi har gjort i nyere tid, var kanskje flere av predatorene mer tallrike. Og det var kanskje slik det skulle være - men utnyttelsen av sjøfugl er gammel. På vei til fangst og fiske var det vanlig mange plasser å stoppe opp og sanke inn kjøtt og dun som proviant. Blant anna geirfuglen og dronten døde ut som en konsekvens av dette. (PS: Dronten var ikke en sjøfugl, dog, men en stor, flygeudyktig og bakkelevende due i Mauritus, som døde ut som følge av avskoging, proviantering, jakt og innførte predatorer på 1600-tallet.)

Krykkja, den vesle måsen som hekker i kolonier i bergvegger, er redusert i antall fra mange 100 000 til en tiendedel av dette, endringen skjedde i løpet av mindre enn 20 år. Store kolonier som Syltefordstauran, med over 100 000 par, er nå nærmest utradert. Av de 40 000 parene med krykkje som hekket på Hjelmsøya på 70-tallet, er det nå mindre enn 1000 igjen. Fuglefjellet er ikke lenger kvitt av skjit, men grønt og grått, og det er stille sammenligna med før. Samme utviklingen har skjedd i de store koloniene på Runde, Vedøya i Røst-arkipelagoet, Omgangsstauran på Nordkyn og på Hornøya ved Vardø.

En vesentlig årsak til nedgangen, er forstyrrelser og predasjon fra havørn, ravn, kråke og deres likesinnede. Men det kunne de kanskje tålt dersom tilgangen på mat var god nok. Matmangel i hekketiden, samt i vinterkvarterene på Grand Banks og ved Newfoundland, er andre medvirkende årsaker. Matmangelen kan forårsakes av havforsuring og medførende problemer for dyr med kalkoppbygning, slik som mange skalldyr og krepsdyr.

Vi finner nå små krykkjekolonier på husene inne i byer og tettsteder langs kysten. Det er en svært pressa art som prøver å finne måter å overleve på. Resultatet er kronikker om den forferdelige måsen i avisene, og diverse private og offentlige tiltak for å bli kvitt «problemet». Vi ser ikke lenger enn til vårt eget ubehag. Men det er en følge av vår måte å forvalte naturen på.

Vi er mange som synes det er trist med denne negative utviklingen, man kan vel kalle det en sorg over veien det går med sjøfuglene våre. En økologisk sorg, med base i en sterk kjærlighet til dyre- og fuglelivet langs kysten. De er utsatt for mange påvirkninger samtidig, og de går tilbake på verdensbasis. De varsler om endringer i de marine systemene som vi trodde vi hadde kontroll over, men det har vi altså ikke. Vi vet ikke konsekvensene av hva vi gjør når vi utvinner mer olje i Nordishavet, hva det betyr at vi «flytter» iskanten, effektene av nye typer fiske i dyphavene, av havvind og marin gruvedrift. Direkte og indirekte.

Kunnskapen kommer gjerne alt for seint, siden vi etterstreber ressurser og ikke visdom. Og skammen over at vi var med på dette uten å ta skikkelige grep, må vi leve med videre.

Kysten og sjøfuglene her er utsatt for klimaendringer, forurensing, endringer av økosystemene i havet som følge av fiske, tap av arealer, forstyrrelser og gjennom påvirkning fra introduserte arter som for eksempel mink, sykdommer og miljøgifter - Vi er opphavet til alle av dem. Det betimelige spørsmålet vi kanskje må stille oss snart, er ikke om minken må bort, men om det er plass til oss?